Jeg sitter i Nationaltheatrets publikumsfoajé, den barokke salen med store vinduer og balkong mot Spikersuppa. Her er det stille midt på dagen, og man kan sitte i ro og mak å pugge tekst eller tenke. Jeg er blitt bedt om å fortelle om min metode i møtet med en tekst. Foran meg ligger penn og papir. Jeg stirrer ut i luften.

For et halvt års tid siden satt jeg her, akkurat på denne plassen, ser jeg, på en rød plysjsofa ved en av marmorsøylene. Jeg hadde hatt premiere på «Valerie Solanas skal bli president i Amerika», i rollen som Valerie en uke tidligere. Ved en tilfeldighet hadde jeg fått høre at det skulle holdes et miniseminar. Jeg kom for sent, og listet meg bakover i rommet til den ledige plassen, på plysjsofaen, hvor jeg nå sitter. Det var ganske mange mennesker, flest kvinner. Solanas-fans, feminister, Sara Stridsberg-fans, tenkte jeg. Vårt stykke var en dramatisering av Stridsbergs «Drømmefakultetet», og Solanas` «Scum-Manifest» hadde akkurat kommet ut på norsk. Overskriften på seminaret var «Raseri som drivkraft», og anledningen var de nevnte begivenheter. Wenche Mühleisen snakket om raseriet i Solanas` manifest og om fornuftige grunner til å være rasende over urett som rammer kvinner.

Det er en slags konsensus blant feminister, tenkte jeg, at raseri er drivkraften til alt kvinnelig opprør. Og jeg kom til å tenke på Helle Vågland, redaktør for feministantologien «Råtekst», som hadde tiårsjubileum i 2009. Jeg hadde vært med i et radioprogram sammen med henne, hvor hun etter opptaket sa til journalisten at de måtte få med at - vi er rasende! Ikke klipp bort det, sa hun. - Vi er rasende! Vi? Feministene? Tankene vandret videre til Kjersti Horn, regissøren for Solanas-forestillingen, som flere ganger underveis i prøveprosessen hadde sagt at jeg måtte finne Solanas` raseri. Jeg hadde nok ikke svart tilfredsstillende på det i min fortolkning av Valerie. Flere av deltakerne som var til stede snakket om Solanas-raseriet, og én antydet at det ikke hadde vært nok av det i forestillingen. Jeg følte behov for å forsvare Valerie, forsvare meg selv! Raseri er jo en tilstand hvor følelsene tar fullstendig overhånd, hvor man går fra konseptene, - tenkte jeg. Dessuten; ville de høytravende tankesprangene og innviklede refleksjonene i teksten kommet over som troverdige, i en følelsesmessig tilstand hvor man skulle tro all fornuft var blåst ut av hjernen?

Jeg ser ned på det hvite arket. Det er en nydelig februardag. Jeg burde gått på ski i stedet for å sitte her inne i hundre år gammelt støv. Alle disse kvinnene kjente åpenbart Solanas, min rollefigur, bedre enn jeg. Jeg følte at de baksnakket meg. Min identifikasjon med henne var så sterk at jeg syntes at hennes og mitt innerste vesen hadde smeltet sammen. Som om jeg ikke kjente Valeries raseri, hennes fortvilelse, hennes skam, hennes ensomhet!

Ok, rolig nå. Solen skinner. Min metode, min metode. Det var det jeg skulle skrive om. Metoden endrer seg litt avhengig av hvilken tekst jeg møter. Men jeg prøver alltid å være tro mot de følelser, tanker, og fysiske impulser som vekkes i meg av teksten. Det er en lang prosess å gi forfatterens ord en ny form, og å få ordene til å leve i samspill med de andre skuespillerne, rommet, og regissørens konsept. Jeg prøver å gi meg hen til teksten, til dens lyd, rytme og klang, og å leve meg inn i alle nivåer av den. De konkrete så vel som de abstrakte. Det er vanskelig å produsere andre følelser enn dem det er dekning for i teksten.

I forestillingen «Valerie Solanas...», var tekstgrunnlaget en dramatisering av Sara Stridsbergs prisbelønte roman «Drømmefakultetet». Vi hadde fått en oversettelse av manuskriptet til Dramatens oppsetning fra 2008, men vi var enige om at vi måtte komprimere teksten for å kunne oversette det nærværet vi fant i romanen, til scenespråk.

De fire første ukene satt vi fra morgen til kveld med Stridsbergs roman og Dramaten-manuset. Vi strammet opp og strøk, tok inn nye tekstbiter fra romanen, klippet og flyttet rundt på tekst. Det var Stridsbergs fiksjonaliserte fremstilling av Solanas og hennes liv vi skulle gå inn i, og iscenesette. Jeg leste i Scum-manifestet for å finne Valeries grunntone, og for å prøve å finne drivkraften, energien hennes. Men det var min fortolkning av Stridsbergs tekst som skulle gi scenisk liv til den historiske personen Valerie Solanas, som ble berømt fordi hun skrev dette mannshatermanifest og skjøt Andy Warhol. Stridsberg bestreber seg på å gi et mer nyansert bilde av Solanas i sin roman, og det gjorde vi også i vår forestilling. Scum-manifestet er fullt av overskudd, råskap, intelligens, humor, og stort litterært talent. Måten hun har satt ordene sammen på, - det er sensuelt. Teksten er dynamisk som satan! Raseri er smått sammenlignet med virkelig kunstnerisk begavelse. Hennes drivkraft måtte komme fra en dypere kilde, syntes jeg, og jeg fant belegg for det i Stridsbergs empatiske søken etter hvem hun var.

På slutten av seminaret, da de hadde satt strek for siste taler, reiste jeg meg, skjelvende av undertrykt raseri. – Unnskyld, sa jeg - det er jeg som er Valerie Solanas. –Eh, jeg spiller Valerie Solanas, på Torshovteatret, og jeg har lest at hun var en vennlig sjel.