Sofia Knudsen Estifanos Eid av Oslo kommune

(Stillhet)

Bibliotekaren:
Jeg skulle bare ønske at du ... ville dele noe. Noe ordentlig.

Prinsessa:
Hva mener du?

B:
Noe litt... Ekte. Vondt. Du har jo vært veldig annerledes -

P: Javel?

B:
Du skjønner hva jeg mener. Det kan jo ikke ha vært bare lett.

P:
...

B:
Hvordan var det egentlig?

P:
“Egentlig”?

B:
Fortell oss en historie. En litt vond opplevelse. Litt råttent kjøtt på sannhetsbeinet, om du vil.

P:
(skeptisk, men går i gang):
Okei...
(forteller om bussjåføren på bussen til Trondheim, som stoppa henne på vei inn på bussen for å spørre om hvor lenge hun hadde bodd i Norge og om hun snakka norsk før han slapp henne på)
Så det var rart. Det var ubehagelig.

B:
Var det det?

P:
Ja.

B:
(prøver å skjønne)
Men han sa kanskje noe...?

P:
Hm?

B:
Han kalte deg kanskje noe... stygt?

P:
Nei.

B:
Men du fikk ikke gå på bussen?

P:
Jo, jeg gikk jo på da han hadde sjekka billetten min. Og fått vite hvor navnet mitt var fra og hvorfor jeg snakka norsk, forsåvidt.

B:
Men hva gjorde han da du hadde prata med ham, da? Ble han sint?

P:
Nei. Eller det veit ikke jeg for jeg gikk jo. Men det virka ikke sånn. Han var jo bare helt blank.

B:
(nesten litt skuffa)
Og han kalte deg altså ingenting?

P:
Nei!

B:
Da skjønner jeg ikke problemet.

P:
Problemet er at det var kjempeubehagelig å være den eneste som blir stoppa i køen foran alle og spurt om jeg snakker norsk.

B:
Han var jo bare interessert i hvor du var fra.

P:
Men jeg er fra Lillestrøm.

B:
Men det kunne jo ikke han vite.

P:
Men kunne han ikke bare spørre om det, da. Hvis det var det han lurte på.

B:
Skal man liksom gå rundt og spørre alle om de er fra Lillestrøm, da?

P:
Nei. Men hvis han lurte på hvor jeg var fra, kunne han vel bare spurt om hvor jeg var fra.

B:
En bussjåfør kan ikke stå og spørre alle som skal på om hvor de er fra. Det er jo kjemperart.