En oppsetning går i oppløsning

Dersom det var mulig å stappe kjærlighetssorg inn i en partikkelakselerator og fyre den av, hadde vitenskapsfolkene på CERN for lengst oppdaget tidsreiser, oppnådd å lage et høl i virkelighetens materie, eller verre ting. For Audun Krüger har arbeidet med å skrive teksten «HAN?» vært noe som ligner på et slikt eksperiment.

– En annen arbeidstittel på denne teksten har vært «Tidsdilatasjon», forklarer Audun.

– Begrepet kommer fra fysikken og handler om hvordan tidens gang kan oppleves ulikt, sånn med fart og tyngdekraft og den slags.

– Da jeg var ung eksisterte tiden på en helt annen måte enn den gjør nå. Jeg ser tilbake til den gang tiden gikk saktere, da jeg forholdt meg til tid på en helt annen måte - og de to karakterene i teksten har så mye distanse mellom hverandre, så de opplever historien på hver sin måte. Slik som publikum også vil gjøre det, over en avstand på tvers av tid og rom, forteller Krüger.

Vi snakker i komplekse, vitenskapelige termer om noe som i utgangspunktet kan virke banalt. Kjærlighetssorg! Helt spesifikt: Auduns første.

For nærmere 10 år siden opplevde den unge, den gang utenlandsstuderende Krüger, slutten på sitt første seriøse forhold. Alle som har vært borti dette vet at det finnes et "før" og "etter" noe slikt, og det er nok mange av oss som har prøvd å prosessere opplevelsen med å lage en låt, male et maleri eller, som i Auduns tilfelle; skrive.

– Jeg har en ganske nøyaktig tidslinje for dette, som skjedde i slutten av 2015, da jeg var 21 år. Fra tidlig i skrivingen begynte jeg å dato- og tidsstemple innleggene. På en dag kunne jeg har 5-6 innlegg i dagboka! Det handlet om å prøve å forstå. Hvorfor dumpa han meg, er det meg, er det han, er det omstendighetene som har skylda?, forteller Audun.

Det ble mye skriving. Mye! 113 dagbokinnlegg og over 40 000 ord, alt skrevet ned for hånd. Ti år etter havariet kom Audun til Dramatikkens hus med dagbøkene sine, og en tanke om at dette kanskje kunne bli til bra teater. I et møte med dramaturg Jørgen Strickert ble det tydelig at det er et stykke her inne, og denne uken inntar han huset med verksted og arbeidsvisning, som finner sted på torsdag 15. oktober.

Nihilistisk meningssøken

Arbeidet med å prosessere teksten, nå som hele opplevelesen har kommet litt på avstand, kan beskrives som "forensisk". Som en detektiv med en enorm mengde bevismateriale foran seg, har Krüger fått tid til å sette sammen puslespillet, med skrivehåndverket som lupen på leting etter en ny mening i materialet. Det skjer et tiår etter å ha mislyktes i å finne mening til å begynne med.

– Min store feil den gang var å prøve å lage logikk et sted der det kanskje ikke fantes. Jeg er perfeksjonist, som mange andre, og skrivingen ble faktisk et hinder.

– Jeg prøvde å finne en form. Istedenfor å bare føle følelser, prøvde jeg å unngå følelser ved å prøve å forstå hvorfor jeg hadde følelsene. Det gjorde bare at jeg aldri kom over det! Sorgen min tok så uhorvelig lang tid. Til slutt gikk jeg til en psykolog som måtte be meg om å slutte å skrive!, ler Krüger.

Det er en litt skyldig latter, fra den ellers blide og lattermilde Sandnesgauken (ja, det er vel det man kaller dem!) som ikke legger skjul på noe de aller fleste skrivende også har måttet lære på den vanskelige måten. En smertelig livserfaring og en tekst under arbeid har mange likhetstrekk, og begge må på en måte prosesseres.

– Jeg har jo skamma meg mye over denne historien, jeg har vært flau over mye av det jeg har skrevet, altså noen ganger her så er jeg helt batshit crazy. Men jeg må eie denne erfaringen og til slutt akseptere at dette er en del av meg, og min historie, forklarer han.

Detektivjobben tillater seg å arbeide gjennom det banale mot en dypere mening, omsider. Det som opprinnelig virket som det skulle bli en melodramatisk monolog, har fått lov til å heve seg mot noe mere, i kampen mot klisjéene, glemselen og kynismen en kanskje kan møte en kjærlighetshistorie med.

– Siden alt er skrevet ned så har jeg ingen hemmeligheter om min opplevelse. Jeg tror kroppen har egenskapen til å gelmme hva den går gjennom, for å ta vare på seg selv. Men her er alt dokumentert, og jeg kan rippe opp i alle gamle sår. Selv om det ikke er sår nå lenger.

– Men det er fascinerende å studere arrene med forstørrelsesglass. Det er det som er unikt med å ha disse tekstene, og derfor jeg ville gjøre noe med dem. Jeg er opptatt av at hvis jeg har noe som kan hjelpe noen andre, så vil jeg gjerne prøve. For det er egentlig sjelden man får den muligheten. Jeg har gjort det med min Alopecia, og nå med kjærlighetssorgen. Jeg vil få til å uttrykke at “det er ok nå”, liksom.

Mannen han slo opp med, har han for lengst mistet kontakt med. Men materialet som gjenstår har lang halveringstid og lar seg gjerne studere.

Inn i et rom utenfor rommet

I prosessen med å utvikle teksten, blant annet gjennom Unge Viken, har Krüger vært på leting etter en egen form å uttrykke seg på. Han har arbeidet som inspisient på Dramatikkens hus og vender omsider tilbake som dramatiker, med en finpusset arbeidsmetode.

– Jeg går inn i dette sånn veldig blåøyd og svøpt i min egen tekst. Jeg har nesten ikke lest den i opptakten til versktedet, for det er noe sårt med at dette er min historie. Jeg er egentlig litt lei av å sitte med dette inni mitt eget hode, så jeg er så spent på hva andre tenker om den! Jeg kommer til å være en åpen bok, ler han.

«HAN?» har fått utvikle seg til en scenetekst med to karakterer: Hovedrollen JEG, og den mystiske HAN?-personen, som blir en antagonist og en speiling av JEG, et amalgam av alle han kjenner. Med på gulvet i prøvesalen har Krüger med seg dramaturg Strickert som verkstedleder. Rollene bekles av Carl Martin Eggesbø og Pål Fredrik Kvale.

– Det var faktisk Henriette Blakstad ved Unge Viken som leste dette og foreslo å gi teksten to karakterer, så jeg begynte å eksperimentere med det. Nå er det karakteren HAN? som har fått spille rollen mot JEG. HAN? finnes innenfor og utenfor øyebikket, og møter den JEG igjen i denne teksten. HAN? er den som klarer å hale og dra hele historien ut av JEG. Få dem til å sette ord på det de går gjennom. Det er egentlig HAN? som gjør dette til et teaterstykke, forklarer Krüger.

Til arbeidsvisningen nå på torsdag inviteres publikum inn til et intimt rom med et intimt tema, som har blitt gjort allmenngyldig og dypere. Det er viktig at det hele er en åpen prosess, understreker dramatikeren.

– Jeg er klar for å få nye inntrykk. Det er to flotte skuespillere, og det blir fint at de bare får leke med impulsene som ligger i teksten. La oss utforske det! Teksten er skrevet slik at jeg ikke har så mye tegnsetting eller sceneanvisninger, for det er meningen at den skal være åpen. Så hva skjer når dette ender på et scenegulv?

Arbeidsvisningen nærmer seg utsolgt. Publikum er velkommen til en seanse hvor det loves både tidsdilatasjon, detektivarbeid, minneforvrengning og vaskeekte kjærleik.

– Jeg er heldig som har fått komme "full circle" tilbake til Dramatikkens hus og fått gleden og privilegiet av å kunne utforske dette, nørde skikkelig på det sammen med andre. I kjernen av kjærlighetssorgen vil jeg egentlig spørre: Hva gjør noe sånt med mennesket, og dette menneskets forståelse av sin egen historie?