Uten en omverden
Erik Pelin bringer teksten sin «Vegetativ tilstand» til Dramatikkens hus.
For å komme i kontakt med materialet lot Erik Pelin seg frivillig låse inn på isolat til han ikke taklet det lenger. Resultatet er teksten «Vegetativ tilstand».
– Det var jo omtrentlig så ubehagelig som jeg tenkte at det kom til å bli, ler han.
– Så flytter jeg inn på en typisk glattcelle hvor alt er betong. Det er betong, stål, ståldører med luke. En benk med en tynn madrass. Det lukter piss og kalk. Og så er det null menneskelig kontakt. Bare mat levert gjennom en luke.
– Den opplevelsen trigget noe i meg. Virkelighetsoppfatningen bare rakner. Opplevelsen av tid og rom, det rakner totalt, alt sammen.
Vegetativ tilstand vises mandag 7. september kl. 14:00.
Oppholdet ble til en fysisk og mental påkjenning som ble sittende igjen i kroppen. Det ble til tre lange døgn i isolasjon før Pelin til slutt måtte avbryte oppholdet. På bussturen hjem hamret han ut første utkast av teksten som han nå har med seg til verkstedet.
Siden han gikk ut av Teaterhøgskolen i 2024 har Erik Pelin, som også har vært innom våre arbeidsvisninger som skuespiller, spisset blyanten og innfunnet seg komfortabelt i rollen som dramatiker.
– Jeg har vel alltid skrevet, på ett eller annet vis, forteller Erik Pelin.
– Det har blitt en vane. Jeg spilte i band mens jeg gikk på videregående og skrev låter, og siden har jeg skrevet, slik man gjør, i notater på mobilen, bare sånn for å kose meg. Men det er spennende at det kan bli til noe, liksom.
Hans første steg inn i dramatikken kom underveis i utdannelsen. Under et idéutviklingsprosjekt kom han til å ta for seg en tematikk som skulle lede ham dypt inn i et kaninhull.
– Hele prosjektet var å prøve å forstå høyreekstrem og radikalisert ungdom. Prosessen bestod blant annet av infiltrasjon av høyreekstreme nettverk, intervjuer av tidligere høyreekstreme, innsyn i politisaker. Mye forskjellig som på en måte koktes ned og ble til et nytt materiale, forteller han.
Prosjektet skulle etterhvert pusses på, blant annet via deltagelse i Unge Vikens debutantprogram, og kulminerte i teksten «ReBootBoys». Samtidig sprang noe annet frem: En arbeidsmetode som ga mersmak.
– «ReBootBoys» var resultatet av en dokumentarisk arbeidsprosess. Med «Vegetativ tilstand» ville jeg gjøre noe av det samme.
– Det er en litt annen innfallsvinkel enn å stå utenfor tematikken. Jeg skriver ikke fra et behov om noe å si, men heller at det er noe jeg har lyst til å forstå. Og så må jeg finne ut hvordan jeg skal forstå det, sier Pelin.
– Så jeg hadde lyst til å prøve å forstå isolasjon. Utgangspunktet for prosjektet var de problematiske sidene ved isolasjon i norske fengsler.
Erik tok for seg temaet med ønske å komme nærmere enn noen journalist - en kunstner kan vel komme nærmere, ikke sant? Han tok kontakt med kriminalomsorgen og ba om å frivillig tilbringe tid i en isolert fengselscelle, men uten hell. Men han fikk tips om et fengsel i Arendal som hadde blitt tatt ut av drift i 2020 og gjort om til konsepthotell, der glattcellene enda var bevart. Han tok kontakt, og fikk booket sitt opphold.
– Første utkast var en eneste lang monolog. Det spriket i veldig mange retninger, men de handlet alle om det samme, uten at jeg helt kunne sette ord på hva det var.
– Det lignet ikke på manuset sånn som det er nå, for det har gått gjennom veldig mye bearbeidelse. Jeg har fått god hjelp av folk som har lest teksten, blant annet Fredrik Brattberg, som tidlig hjalp meg å skjønne at jeg her burde prøve å gjenskape den isolasjonen, eller opplevelsen av isolasjon, som jeg kjente på cella. Det vi endte med å kalle «antipresens».
Gradvis tok teksten form, fra monolog til dialog takket være ei møll. Inne i glattcella hadde Pelin begynt å snakke med en møll som hadde sneket seg inn. Den ble en karakter i teksten, som både kompanjong og antagonist.
– Jeg har vært veldig forsiktig med å gi den en bestemt rolle. Møllen er alt fra en venn som holder rundt deg og roer deg ned når du ikke klarer å puste og ting bare kjører av gårde. Den er en sarkastisk jævel. Den snakker om store temaer som tid, entropi og kvantefysikk.
– Og så har den noen antagonistiske krefter i seg som prøver å dytte deg over kanten. På så måte kan den jo leses som et slags speilbilde av «jeg-et». Men jeg prøver å holde fast ved at den har har sin egen identitet, sier Pelin.
Idet han trengte dypere inn i materien, innså Erik at selve rommet også måtte isoleres, kanskje til et helt annet sted, noe bortenfor tid og rom. Scena er ikke lenger en celle, men et barnerom. Før det så krakkelerer og blir et scenerom uten vegger, tak, men kanskje et gulv.
Teksten begynner med at et «jeg» skal rydde ut når huset skal selges. Plutselig forsvinner døra, eller rettere sagt: den tunnelerer, i kvantefysisk forstand, og han blir fanget inne med en IKEA-eske full av minner han ikke vil åpne. Teksten utforsker spiralen ned i forvrengt virkelighet og tid, men også en bevegelse opp mot overflata igjen.
Pelin inntok den lille prøvesalen med verkstedet sitt denne uka. Han har med Kristina Kjeldsberg som dramaturg. Skuespiller Huy Le Vo og Sindre Hansen gir stemme til møllen og jeg-et. De har arbeidet seg gjennom dialogen, en bråte sceneanvisninger, og funnet løsninger på en tekst som krever et kreativt kunstnerisk team og forunderlig scenografi.
I opptakten til verkstedet har møllene dukket opp igjen og igjen, kanskje som en slags påminnelse om at skriveprosessen fortsatt pågår. Bare noen uker etter fengselsbesøket fikk han en liten møllinvasjon i leiligheten. Og Erik føler han legger merke til de små insektene hvor enn han går.
– Jeg har blitt veldig obs på når det er møll rundt meg. De er ganske interessante dyr. Dyr? Insekt? Vesener?
– Møllen har vært et gjennomgående motiv helt siden starten. De har noen myter, et eller annet mytisk ved seg som av ren skjær tilfeldighet passer veldig godt inn i teksten.