– Du ville ta stemmen min

Sammen med Gildas Le Pape, Tuva Hennum og Marius Ytterdal utgjør Hannah Karine Giske en gruppe musikere i forestillingen «Øresus». Giske beskriver dem som både skuespillere og et slags band på scenen, i regi av Øystein Elle. Målet om å spille frem den karakteristiske ringingen i ørene som følge av at man har fått seg en trøkk, eller etter at man har blitt forsøkt kvalt. Ylva Owren er scenografisk medvirkende.

– Det er lyden som skal drive scenografien. Det blir veldig nørdete, og vi vet ikke helt akkurat hva som kommer til å skje ennå, så det er det som er så spennende med dette verkstedet!

Denne uka har Giske med seg dette ensemblet til Dramatikkens hus for å jobbe gjennom sceneteksten i et verksted som kulminerer i en arbeidsvisning på fredag kveld.

– Det er noe terapeutisk ved å skrive. Man bearbeider jo ting når man skriver om det, men jeg er veldig opptatt av at kunst ikke skal være terapi, forteller Giske.

Hannah er en skrivende skuespiller, med bakgrunn fra både film og teater. Teksten handler om volden hun selv har opplevd. I vår samtale dreier vi innom tyngden i denne opplevelsen, men også alle irrgangene hun som dramatiker ble nødt til å gå opp for å kunne realisere «Øresus» på scenen.

– Det hele skjedde for lenge siden, og det var flere hendelser. Det er så tilstede i systemet mitt at jeg må bruke det jeg har, og få skrevet om det. Slike ting preger jo en veldig, men den eneste veien ut av det, er gjennom det.

– Jeg har skrevet dagbok siden jeg var barn, i noen perioder hver eneste dag. Dagboken er også med i teksten. Å tilnærme seg dette som dramatiker er en viktig inngangsvinkel. Siden jeg er vant til å se meg selv utenifra, gir teaterarbeidet meg denne muligheten, forteller hun.

Hannah bedyrer at hun har fått erfaringene tilstrekkelig på avstand, med både tid og terapi. Kroppen hennes husker fremdeles følelsen av å bli kvalt såpass lenge til at hun var overbevist om at livet var over. Veien tilbake har vært preget av politianmeldelser og påfølgende henleggelser.

–Jeg er opptatt av senvirkninger av vold og kveling og hva det kan gjøre med hjernen. Det er flere enn meg som opplever at voldsformen kveling kan føles bagatellisert, at det ikke blir tatt nok på alvor, både i samfunnet, media, helsevesenet og jussen.

– Da jeg var yngre var jeg veldig visuell, jeg har malt og tegnet masse og tenkte i bilder. Etter volden har noe endret seg i hjernen min, jeg begynte jeg å tenke i lyd og vibrasjon. Lyd og musikk har alltid vært med meg, og i dag er mye av min virkelighetsforståelse lyd og vibrasjon. Det er underlig, men jeg prøver å omfavne det, og ha det gøy med det, forteller hun.

Nettopp derfor blir også «Øresus» en tour de force av lyd, og lyden i rommet. Og det har blitt viktig at rommet som Giskes ensemble arbeider sammen i, er trygt - og som skuespiller og dramatiker har hun klart å etablere de rammene.

– For meg så er teaterrommet, og filminnspillinger, veldig trygge rom. Å være i et terapirom kan nesten føles mer utrygt. Siden jeg jobber med veldig fine folk på gulvet, og siden jeg føler meg beskyttet; av kunsten. For det finnes en avstand jeg legger inn der.

Et eksempel på det er at venn og kollega Tuva Hennum har tatt rollen som den mannlige voldsutøveren i verkstedet. Det resulterer både i et interessant kunstnerisk grep og en forsikring om at hva som skjer på scenen ikke blir for tett på traumatiske minner.

– Jeg synes i alle fall det er trygt, men jeg skjønner at kanskje ikke alle er enig i det. For det er jo ekkel materie å ta i. Det er triggende og vondt, det som har skjedd.

En konsekvens av kvelning kan være at man mister stemmen helt eller delvis. Vi kommer til å snakke om Kate Pendrys fortelling om arbeidet rundt «Sønnen», der hun kom til å fortelle om symbolikken i å kvele et annet menneske - som traff noe hos Hannah.

– Stemmen er jo det vi bruker som kunstnere og mennesker til å uttrykke oss. Pendry sa noe om at en kvelning er et forsøk på å ta makten fra et menneske. Når du frarøver den fra noen, blir man kraftløs og et offer for det. Det er interessant rent metaforisk.

Denne uka har Giske og “bandet” rigget opp forsterkere, miksebord og et lite berg av lydutstyr på scenen i Hallen. Det er duket for en auditiv og tankevekkende arbeidsvisning, hvor teaterpublikum får se scenerommet utfolde seg i trykkbølger.

– Lyden har drevet hvordan jeg har skrevet teksten. Jeg spiller mye selv og driver alltid med et eller annet musikkstykke. Jeg har fått meg en synth! Hvis jeg blir helt forelsket i en type synthpad, henger jeg meg opp i det og hører kun på artister som bruker akkurat den paden og akkurat det lydfilteret mens jeg skriver.

– Jeg har tenkt mye på hva som er min rolle i dette. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor dro jeg ikke derfra tidligere? Jeg er veldig interessert i hvordan man kan la noe slikt skje. I «Øresus» skal vi også konfrontere dette.

For musikeren, dramatikeren og skuespilleren Hannah Karine Giske er denne øvelsen, nemlig å spille igjennom opplevelsen av å miste stemmen, en måte å få stemmen sin tilbake på.

Arbeidsvisningen av «Øresus» spilles fredag klokken 19:00. Klikk her for å sikre deg gratis billett.