En ambassadør for sorgens språk

De første utgavene av «Dramatikeren inviterer» har tatt oss innom store, samfunnsomspennende temaer. Aktivisme, politikk og påvirkning har vi dekket. Da Hannah Wozene Kvam ble bedt om å kuratere en kveld, måtte hun spørre to ganger om det var greit at hun dedikerte sin kveld til sorgen.

Hannah mistet moren sin i november i fjor. Opplevelsen av å miste en forelder er litt som å gå igjennom en portal, inn i en ny tid der ingenting kan gå tilbake til slik det var før.

– Jeg opplever at det er et før og et etter, sier hun.

– Jeg er rammet av en inngripende sorg som gjør at noe endrer seg inni meg, og det endrer hvordan jeg velger å leve videre.

Hannah Wozene Kvam er ikke fremmed for døden, og heller ikke denne ovennevnte portalen de fleste av oss må igjennom. For 30 år siden døde hennes biologiske far i Etiopia. Hannah reiste ned for å delta i begravelsen. Møtet med den etiopiske sorgen ble en øyeåpner.

– I Etiopia har de annerledes ritualer når folk dør. Jeg ble møtt av gråtekoner kledd i hvitt. Jeg var kledd i sort. Som er sorgens farge i Norge. Det var satt opp store telt der folk kom og gikk, gråt og ropte navnet hans. Det var voldsomt, og en sterk kroppslig opplevelse, forteller Hannah.

– Jeg kjenner de norske ritualene. Alt er stille. Sorgen skal helst ikke høres. Det er lov å snufse litt, men det skal være veldig dempet. I Etiopia er det helt motsatt. Den gangen skjønte jeg ikke hva det innebar å rope sorgen ut, og jeg ble veldig forvirret og skjønte ikke hva jeg skulle gjøre.

– Men nå 30 år senere, så dør mor. Og det er akkurat som om jeg vet hva jeg skal gjøre. Og da bryr jeg meg ikke noe om stillheten. Da tenker jeg at jeg må gjøre det jeg må gjøre for å få ut det jeg trenger å få ut. Ja, og det er med hulk og gråt og smerterop, forteller Hannah Wozene Kvam.

I Etiopia er sørgetiden 40 dager. Det er de sørgendes tid, før det er tid for å vende tilbake til samfunnet igjen.

– Jeg gikk faktisk til min mors grav etter 40 dager og tenkte: Jeg har det jævlig enda. Men det er godt å kjenne at jeg faktisk har overlevd de 40 dagene, et skritt av gangen. Og at det har en verdi for meg som sørgende.

Det er kanskje en typisk egenskap ved den norske sorgen, at den gjerne ikke skal forstyrre andre, og heller ikke bli forstyrret. Noen dør. Det er forferdelig. Så skal du helst komme deg fort tilbake i jobb. Kanskje en liten blomsterbukett på døra. Og ingen spør deg hvordan du egentlig har det.

Det er en slags bjørnetjeneste, tenker Kvam, for å dele denne sorgen er nesten utvetydig positivt. Det er derfor hun har gjort det til et prosjekt å åpne opp.

– Når jeg åpner meg om sorgen min for andre mennesker, får jeg aldri avvisning. Tvert imot. De trenger også å snakke om det. Jeg har helt andre samtaler med folk nå. Vi går og bærer på så mye som vi ikke snakker om, fordi det ikke er rom for det, beskriver hun.

Det er derfor vi kan vente oss en unikt god «Dramatikeren inviterer»-kveld nå på torsdag. Wozene Kvam skal invitere gjester som også har mye erfaring med sorgen, og det skal bli rom for å finne igjen dette rommet som tilnærmet lik alle bærer med seg. For Hannah har denne åpenhet blitt en slags diplomatisk reise, litt spøkefullt har hun oppdaget at hun kan kalle seg selv en ambassadør for sorgens språk. Et språk som ikke trenger å tie.

En sorg som tar bolig i deg

– Sorgen er en lunefull venn. Den kommer bardust på når jeg minst venter det.

For å komme seg gjennom et stort tap, er det ikke bare sinnet som skal jobbe. Hannah beskriver hvordan sorgen sitter fast, som noe kroppslig.

– Jeg har det bra, men jeg sørger. Det strekker ikke til med ord. Og nå har det blitt veldig tydelig. Sorgen sitter på cellenivå. Hvis den ikke får leve sitt liv, blir jeg syk.

Kroppen må avlæres, nærmest som å slutte å bruke et medikament man har gått på i lang tid. En kjærlighet, som er stor og overveldende og opprettholdende, har på ett vis forsvunnet.

– Det som også er et sjokk, er å oppdage hvor voldsom kjærligheten har vært. Jeg har ikke helt forstått hva mors kjærlighet har betydd før hun er borte.

Wozene Kvam beskriver en oppvekst med en mor som alltid var der og heiet henne frem, og som fulgte med, også langt opp i voksen alder. Da hun gjestet Dramatikkens hus sist, var moren der på første rad. Som alltid!

– Jeg innser nå at alt jeg har gjort, har jeg egentlig gjort som en opptreden for henne. Uten å være klar over det. Og nå er hun borte.

Hannah forteller om at det liksom ikke føles så viktig lenger å være synlig. , at å fremføre og mestre har mistet noe av sin mening.

– Jeg har alltid vært veldig foran på stolen. Det trenger jeg ikke lenger. Jeg kan lene meg tilbake og skru av kameraet. Det har jeg godt av! Å miste mor bringer frem noe annet i meg. Noe som ikke brøler, men som er stille.

The show must go on

Til å ta scenen på torsdag sammen med Hannah Wozene Kvam kommer to til som har vært gjennom noe lignende. På torsdag kommer også multiinstrumentalist Kouame Sereba, en venn som mistet sin kone for 15 år siden – og sangeren Sarah Camille Ramin Osmundsen, som nylig har mistet en nær venn.

– Det blir ikke sånn at vi bare sitter og deler traumer! Vi vil lage en atmosfære der publikum også får lyst til å delta, snakke og si noe. Og det kan til og med bli morsomt!

– Jeg håper de som kommer, vil gå ut og kjenne at de har åpnet hjertene sine for noe annet enn det man vanligvis gjør. Det tror jeg er viktig.

– Jeg skal fortsette å lytte til kroppen. Og til sorgen. Den kommer aldri til å gå bort, men etter hvert blir den en superkraft.