Oppstandelse fra et skrivebord
Vi snakket med Malmfrid (andre f. v.) idet hun var innom Dramatikkens hus for en samling med skrivekurset hun leder.
Malmfrid Hovsveen Hallum beskriver seg selv som skrivebordsdramatiker med avhengighet for å reise og oppleve. For husdramatikeren er det ingenting bedre enn å se teksten utfolde seg i rommet sammen med andre.
I det siste har Malmfrid Hovsveen Hallum avholdt flere skrivekurs i samarbeid med Norsk Skuespillersenter, for skuespillere som trer inn i rollen som dramatikere.
En håndfull håpefulle dramatikerspirer har deltatt på samlinger med Hallum som kursleder. For Malmfrid er dette et velkomment avbrekk fra sitt eget skriverom. Vi tok en prat idet hun har jobbet seg halvveis gjennom perioden som husdramatiker så langt.
– At også dette en gang skal ta slutt – akkurat dét er litt nedslående. Men jeg har jobbet på gjennom sommeren. Jeg tar stort sett aldri helt fri, men det er da også fordi jeg har verdens beste jobb, forteller husdramatikeren.
Gjennom det siste året har Malmfrid hatt anledningen til å gå i dybden på flere prosjekter. Hun har holdt verksteder for tekstene “Leieboeren” og hovedprosjektet "Jeg skal finne deg" (tidligere arbeidstittel Whitby) på huset i våres, og sist vinter fikk hun fordypet seg i hovedprosjektet sitt på en litt annen måte - ved å avholde et åpent fagseminar på huset.
– I sommer besøkte jeg byen Whitby i Yorkshire i England fordi min nyeste hovedkarakter går i land der og dreper en konge. Det er et privilegium å oppleve steder man ellers ikke ville besøkt, fordi arbeidet tar en dit.
– Tiden som husdramatiker så langt har vært over all forventning. Dramatikkens hus og de som jobber her utretter mirakler for å få ting til. Så har jeg med Ole Johan Skjelbred, Silje Sandodden
Kise, Madalena Sousa Helly-Hansen og Kjetil Schjander Luhr på verksted denne høsten, og de utretter mirakler de også, sier hun.
Malmfrid har delt noen polaroidbilder fra besøket til Whitby.
Hun bedyrer at det innimellom arbeidet selvfølgelig også har vært ferie med varme dager på svaberget og avkjølende bad i fossefall i fjellet. Vi spurte om hva slags kulturell input våre husdramatikere har fått med seg i sommermånedene.
– Jeg har f.eks. lest ”Dracula” igjen og sett filmversjonene av ”Nosferatu” for første gang. Jeg leser i det hele tatt mye og ser noe TV. Og aldri en dag uten Klassekampen på papir! Rådgiver i LO, Jonas Bals, sier at noe av det viktigste vi kan gjøre for demokratiet er å støtte de papiravisene som satser på journalistikk, sier hun.
Når det nå gjenstår et år av tilværelsen som husdramatiker for Malmfrid Hovsveen Hallum, er det tid for å rette blikket litt fremover. Både til høstens kulturbegivenheter og planer for eget virke.
– Neste helg skal jeg se forestillingen til en gruppe elever som jeg har jobbet med på Kristiania. Og denne uka har min gode venn, Bjørn Westlie, lansering for boka ”Mors valg” (som fikk en 6’er i VG nylig, red.anm.). Så prøver jeg, innenfor mitt nøkterne budsjett, å se så mye teater jeg kan. Det vil så absolutt inkludere noe av Kate Pendry.
Nevnte Pendry er aktuell med et nytt stykke, Kentucky Daze, som nylig ble spilt på Vega scene. Selv jobber Malmfrid nå med å jobbe igjennom et nytt verksted for teksten “Jeg skal finne deg”, som finner sted denne høsten. Og så forbereder hun et innslag til programmet under Dramatisk Seminar i midten av oktober på Dramatikkens hus.
– I tillegg håper jeg det endelig løsner for de to bøkene jeg skriver på – at det ikke skal gå enda en vinter og enda en vår. Jeg skal se etter å promotere prosjektet ”Jeg skal finne deg” med håp om at det skal få et videre hjem utenfor dette huset, og nok en gang – tenke nytt. Jeg har nye ideer til mer dramatikk i støpeskjeen.
For enhver som kan lure hva som er den største fryden med å være husdramatiker, trekker Malmfrid frem den friheten hun får i rollen.
– Jeg er så glad for å få anledningen til å leke. Det nest beste med å skrive for teater er de dagene på arket når noe interessant åpenbarer seg. Det aller beste er å være på gulvet med resten av teaterapparatet. Jeg er en skrivebordsdramatiker, men det er kroppene i rommet som teller – og ikke minst: Ikke la redselen for å gjøre feil styre, men dyrke kimen til glede.
– Jeg foretrekker å teste ting i praksis før jeg kan si om noe fungerer, eller ikke. Hullene er ikke nødvendigvis der man tror de er, og man skal være forsiktig med å forkaste før man har prøvd, forteller hun.
Det betyr mange ting å få orden på. Men, som Malmfrid kort oppsummerer det, er det bare noen få ting hun skal gjøre nå:
– Leve. Leke. Tenke. Skrive.