Mor, farn, barn - og by

– Jeg er jo fra Tromsø og dro for å besøke mora mi, som bor i en liten sardinboks oppe i en høyblokk, og merket hvordan byen forandrer seg. Det er litt som Ville Vesten med cowboyene der nå, forteller Julian.

Karenga beskriver «Turisme» som en nærmest dystopisk fortelling fra et Tromsø overtatt av turister og boligspekulanter. I denne byen møter vi den siste familien med fastboende Tromsøværinger som forsøker å beholde både sin identitet og integritet i møte med presset utenfra.

Ideen til arbeidsmetoden kom under prosessen med den episodiske og oppbrutte teksten «Du får gå når enn du vil», som ble vist på husdramaraton i fjor. Da Karenga arbeidet med å sette disse bruddstykkene sammen, innså han at han egentlig hadde separate tekster i hendene.

– Dette inntrykket ble veldig toneangivende for veien videre. Det kom det noe helt nytt ut av de bruddstykkene. To helt nye stykker.

– Da var jeg veldig opptatt av turisme og voyeurismen i det, av måten vi kikker inn i naboens vindu på, nysgjerrigheten vi føler om vi ser noen på bussen, for eksempel om handleposen deres revner og de sliter med å samle alle varene sine. Hvorfor er vi så sugd inn i de tingene?

– Jeg hadde også et ønske om å gjøre noe innenfor et familiedrama. Jeg så Lars Noréns «Natten er dagens mor» på Nationaltheatret for mange år siden, og lar meg inspirere av hvordan de forskjellige familiemedlemmene kan bære meninger og erfaringer, som kolliderer i hjemmet deres, sier han.

Dermed føyer «Turisme» seg inn i en lokalpatriotisme som Julian Karenga har vært fanebærer for. Tekstene er skrevet på Tromsø-dialekt og utspiller seg ofte i byen, til den grad at Tromsø nesten blir en egen karakter sett på tvers av Karengas tekster, litt som Joachim Trier fremstiller Oslo på film.

For Karenga er derimot litt av kunsten å vise en side av byen som utenforstående ikke kjenner. Tromsø kan være skittent og mørkt, man kan være søvnløs i midnattssola, man kan streve med rus og traumer under nordlyset.

– Jeg har tatt bekymringene rundt overturisme i byen til det ekstreme. Familien vi møter, er de siste fastboende. Turistene forventer å finne noe i Tromsø som kanskje aldri var der. Hvordan møtes disse to verdenene? Jeg har jobbet med tanken om at de møtes i et slags generasjonsskifte innen familien, sier Karenga

Slekt skal følge slekters gang

La oss stoppe litt opp på dette med generasjonsskifte. Karenga sin arbeidsvisning er hans siste verksted som husdramatiker, etter to sammenhengende perioder over til sammen fire år. Rett etter visningen på torsdag 17. september klokken 14, skal det være høstslipp og lansering av neste generasjon husdramatikere.

– Det er rart, jeg har tenkt på at jeg har blitt så vant med at jeg er på Dramatikkens hus, at jeg bør planlegge neste verksted snart, nå må jeg inn og snakke med dramaturgen min om det… Det å ikke ha det lenger blir sikkert litt uvant, forklarer han.

Etter den opprinnelige suksessen med teksten «Snøbrun» startet Karenga, den gang relativt ferskt utdannet skuespiller, på sin første husdramatikerpriode i 2022. Det har blitt mye tekst siden den gang, men også en veldig klar forståelse av at dette er rollen hans i rommet nå.

– Da jeg fikk beskjeden om at jeg skulle bli husdramatiker, var det en drøm som kom i oppfyllelse, og jeg grep dramatikerrollen med begge henda. Jeg hadde nylig blitt sammen med kjæresten min, og nå er vi forlovet. Så det har vært en stor del av livet mitt, både karrieremessig og personlig.

– Men altså, fire år er nok av hva som helst, ler han.

I rollen som husdramatiker har Karenga også trådt ut av 20-årene og inn i 30-årene, gått gjennom prisnominasjoner, premiérer og bestillingsverk og opparbeidet seg erfaring med arbeid som dramaturg og en del andre roller i teaterproduksjonen - men det viktigste han tar med seg fra denne tiden er at han nå vet at han har funnet sitt hjem som skrivende.

– Jeg har fremdeles arbeidsstipend ut året, og holder på å ferdigstille en roman. Jeg kan ikke se for meg å gjøre noe annet enn å skrive, sier Julian.

– Jeg tror metoden min har utviklet seg, særlig i min andre periode. Før hadde jeg en veldig klar idé om historien jeg ville bringe til scenen, og om å gjøre det med rettferdighet og representasjon. Det siste året har det kommet et skifte. Tidligere har jeg skrevet fra ett perspektiv, men nå prøver jeg å tappe inn i alle, prøve å vise flere vinklinger samtidig. Jeg tror det kommer bra frem i «Turisme».

Innen- og utenforskap

Vi beskrev det ovenfor som at familien i stykket må hanskes med presset fra verden utenfor, men i stykket er katalysatoren at datteren i familien kommer hjem for å hilse på etter 5 år i Oslo. Dramatikken begynner idet én utenfra stiller spørsmålstegn ved den dysfunksjonelle familiemytologien som har bygget seg opp i hennes fravær.

– Hva skjer når «fienden» står i stua di, liksom barnet ditt? Når de to verdenene stilles opp mot hverandre gjennom en klassereise? Hva slags by blir det til? Hva sier det om oss, og om arven vi bærer med oss fra stedet vi kommer fra? Familien blir et uttrykk for vanskene som påføres dem som bor der.

Handlingen kretser rundt en familie hvor det spøker, og hvor ingen konfronterer hverandre, hvor man strever med traumer og praktiske belastninger. Håkon Ramstad, Jakob Stabell, Modou Bah, Evelyn Osasuwa Rasmussen og Hege Aga Edelsteen utgjør skuespillerne. Verkstedleder er også mannen som har tjent som Julians faste dramaturg for det meste av perioden, Ole Johan Skjelbred.

– Jeg er interessert i hvordan man responderer når man vokser opp i et ustabilt hjem, og hvor unnvikende dynamikken kan bli. Her er en far som er rusmisbruker, en mor som er blind, barn som strever med å håndtere rollene de har blitt gitt innad i familien. Jeg synes det er spennende å leke med ulike formater og inngangsmåter. Å prøve å finne metoder for å gi innblikk i fem forskjellige universer, på én scene.

Letingen kommer til å fortsette nå, men utenfor tryggheten Julian har hatt tilgang til som husdramatiker. Vi blir med Karenga på å tre ut og inn i det ukjente, og skal møte tekstene hans igjen som publikum der ute i fremtidens teatervirkelighet.

– Det føles i tråd med det jeg holder på med nå: å bevege meg mot det uvisse, uten helt å vite hvor jeg ender. Jeg håper jeg får fortsette å skrive, både romaner og dramatikk, avslutter han.