Zen og kunsten å skrive scenetekst

Intervju 26.05.2026 av Adam Tumidajewicz
Kristofer web

Kristofer Grønskag var husdramatiker hos oss for et drøyt tiår siden, og har nå en godt etablert karriere.

På torsdag skal Kristofer Blindheim Grønskag være tilstede på scenen vår. Men hva er egentlig å være tilstede?

– Det er noe som er så grunnleggende for hele den teatrale situasjonen. Jeg har alltid vært fascinert av begrepet tilstedeværelse i teatret. Det er så diffust og uhåndgripelig på mange måter, forteller Kristofer Blindheim Grønskag.

– Det er kanskje dette noe som får teaterrommet til å dirre mellom skuespiller og publikum, mellom kunstverk og opplevelse, legger han til.

Grønskag er ikke bare dramatiker, han passer komfortabelt inn i rollen som vaskeekte teater-tungvekter. Dramatikerkarrierren inneholder en rekke oppsetninger, Ibsenprisnominasjoner og to nye stykker som spilles akkurat nå - men han er også ettertraktet som dramaturg og foreleser innenfor teaterfaget.

– I mine egne tekster arbeider jeg alltid med å skrive frem en slags transparens. At teksten er noe som deles. Noe som deles mellom tekst og leser. Noe som deles mellom skuespiller og gestaltning. Mellom scene og publikum. En slags invitasjon til at teksten blir en egen ting i rommet, noe vi deler, sammen med alt det andre som teatret innbefatter, sier han.

Det betyr med andre ord at det er duket for en dyptgående og givende samtale om tilstedeværelsen nå på torsdag.

Mindfulness og teatralitet

På folkemunne bringer ord som tilstedeværelse kanskje tankene mot ting som "mindfulness" eller zen - et litt trendy begrep som har krøpet inn i dagligtalen, fra sin spirituelle opprinnelse og fram gjennom selvhjelpsretorikken. Det kan komme til å bety noe som ro, kontroll og avslapning. Oversatt til teateret, derimot, tar tilstedeværelsen en slags kollektiv form.

– Mindfulness handler kanskje om å være tilstede med seg selv. Den tilstedeværelsen jeg fascineres av er mer en kollektiv opplevelse av noe. At vi sammen forsvinner, eller at vi sammen oppstår som mennesker i samme rom som en scenografi, skuespiller, en tekst, alt det som teatret er, sier Grønskag.

– Jeg har en følelse av at denne tilstedeværelsen er noe enkelte tekster har i seg. Hva er det som skiller disse tekstene? Hva er det som gjør at de inviterer til dette kollektive i scenerommet? Det grubler jeg mye over.

Gjester kristofer web

Camilla Eeg-Tverbakk og Espen Klouman Høiner deltar også i panelsamtalen på Kristofers «Dramatikeren inviterer»-kveld

Med seg på scenen skal det også bys på kollektiv tilstedeværelse. Kristofer har gjort nøye vurderinger bak hvem som er invitert med opp på scenen denne kvelden.

– Jeg har vært så heldig å få med meg dramaturg og professor Camilla Eeg-Tverbak, og skuespiller, instruktør og dramatiker Espen Klouman Høiner. Begge har lang erfaring som teaterkunstnere, og har utøvd sitt virke både teoretisk og praktisk.

– Camilla har blant annet bakgrunn i Performance studies, og har grundig undersøkt relasjonen mellom
teaterrommet og mennesket. Hun har også vært leder for skuespillerutdanningen ved nylig nedlagte NTA i Fredrikstad.

– Espen har nylig avsluttet sitt doktorgradsarbeid ved KHiO. Han har bak seg flere produksjoner som skuespiller med blant annet VERK Produksjoner, samtidig som han har virket som dramatiker og instruktør. I dette arbeidet har han utviklet et kunstnerskap som på mange måter kan tangere kveldens tematikk, forteller Grønskag.

Som vanlig med «Dramatikeren inviterer», inviterer vi til åpne dører og forfriskninger klokken 17:00. Samtalen starter klokken 17:30 og varer omtrent til 19:00, og arrangementet vil bli strømmet her på dramatikkenshus.no (rett på forsiden) og på vår Facebookside.

Kristofer understreker at dette ikke er en kveld for postulering av lover eller nye paradigmer. Tenk heller at det innbys til en kveld i utforskningens navn.

– Jeg vet ikke engang om tilstedeværelse er det riktige begrepet for hva jeg fascineres av, men kanskje er det det? Denne kvelden og utforskningen handler ikke om å si at en tanke er sannere enn en annen. Men heller å dele en fascinasjon av noe som opptar meg, og å kunne gi muligheten til at vi sammen undrer oss over hva det er som gjør at hver og enkelt av oss trekkes til teatret og teksten om og om igjen, avslutter han.