På leting etter en selv ved et skrivebord

For litteraturinteresserte her til lands er Brynjulf Jung Tjønn ingen fremmed. Han har mer enn et dusin utgitte bøker bak seg. På tampen av et to år langt opphold som husdramatiker satte vi oss ned med Brynjulf for å oppsummere.

– Jeg har skrevet skjønnlitterært i 20 år, men når det gjelder dramatikk så er jeg fremdeles veldig fersk og vet ikke helt hva jeg driver med, sier han spøkefullt.

– Jeg er i en fase hvor jeg prøver å finne ut hva slags stemme jeg har innen drama, hva kan jeg bruke denne sjangeren til. Jeg er fortsatt på leit etter det. Underveis har jeg lært at dramatikk kan være “alt mulig”. Så jeg føler at dramatikk skaper nye muligheter for meg, legger han til.

For Tjønn har faktisk hele forfatterskapet, etter såpass mye arbeid og bøker, dreid seg om å finne en passende stemme. Dette ga seg særlig til uttrykk i diktsamlingen «Kvit, norsk mann» som kom ut i fjor.

«Kvit, norsk mann» var opprinnelig utarbeidet som en scenetekst på Dramatikkens hus, men ble omsider utgitt som dikt. For Tjønn har erfaringen med tekst ført til en sammensmelting av de klassiske skillene mellom dikt, drama og prosa - og av hans identitet som skrivende.

– Jeg har ikke visst hvem jeg er, og brukt masse tid på å finne ut av det. Det gjør jo alle, men at man i tillegg ikke vet hvor man kommer og fra og i tillegg har dette synlige utenforskapet, at man ser annerledes ut samtidig som man føler seg veldig norsk, forteller han.

Dette med referanse til bakgrunnen hans, som adoptert fra Korea og oppvokst dypt inne i Sognefjorden som odelsgutt. Nettopp dette er temaet i «Kvit, norsk mann», hans 13. bokutgivelse.

– Da jeg begynte, hadde jeg veldig behov for å skrive. Jeg visste ikke hvorfor jeg skrev, men det jeg skrev hadde ingenting med adopsjon å gjøre. Jeg var veldig opptatt av at jeg var norsk, og var lite interessert i adoptivbakgrunnen min, nesten så jeg tok avstand fra det.

– Men så ser jeg det i alle bøkene mine, at det jeg egentlig skriver om her er jo utenforskapet, det å føle seg annerledes, sier Brynjulf Jung Tjønn.

Hele denne perioden i livet, fra 20 til nå fylte 40 år, har blitt til en søken etter identitet, en søken som Tjønn har utført hovedsaklig gjennom litteraturen. «Kvit, norsk mann» skal derimot få et uttrykk på scenen. Under husdramaraton skal teksten fremføres av Oslo internasjonale kvinnekor, og snart skal den også settes opp på teater.

– Jeg er ganske opptatt av at teksten skal være ganske åpen. På den måten at det er mye opp til regissør og skuespillere å iscenesette, å løse det som skjer, på scenen. Jeg har skjønt mer og mer at jeg ikke skal ha så mye sceneanvisninger og sånne ting, sier han.

For Brynjulf har det også vært en øvelse i å tilpasse seg teaterkroppen. Her er det flere bevegelige deler enn i skjønnlitteraturen, som byr på store fordeler og ulemper. Han skal fortsette med å skrive dramatikk, med all den erfaringen tiden som husdramatiker har gitt ham.

– Det er noe med at jeg er veldig glad i skriveprosessen, veldig glad i å være alene i den. Men med tiden har jeg blitt ganske vant til å få tilbakemelding på teksten min fra en redaktør, slik som fra en dramaturg. Den er ganske lik, den rollen. Det som er annerledes og som har lært meg masse, er disse verkstedene med skuespillerne.

– Det har vært en liten utdanning i seg selv. Jeg lærer masse når skuespillerne gir veldig mye av seg selv, og så kan det være veldig vondt...

– Jeg synes verkstedene er veldig vonde, når skuespillerne leser og teksten er uferdig så hører jeg det så godt selv. Tenk, her er en profesjonell skuespiller som leser en så dårlig tekst, da må jeg hjem igjen og endre på den med en gang, ler han.