En arkeologisk utgravning blir til en vinnertekst

Da vi først intervjuet Malmfrid Hovsveen Hallum på terskelen av hennes husdramatikerperiode, kom vi inn på et prosjekt som på det punktet bare var et lite nysådd frø. Sceneteksten som siden har fått navnet «Jeg skal finne deg» har gått igjennom en mengde utkast og et par verksteder og visninger på huset - fram til i dag, der det får premiere på Bergen dramatikkfestival som en av biennalens tre vinnertekster.

– Jeg kom til huset med en idé, men visste ikke hvilken form eller farge den skulle ha. Men jeg tror ikke teksten hadde blitt til, var det ikke for husdramatikerprogrammet. Jeg gleder meg selvsagt over at «Jeg skal finne deg» nå skal slippes løs på en scene i Bergen!, sier hun.

Teksten er en av tre vinnere, plukket ut fra 150 innsendte bidrag til festivalens Open call.

I teksten møter vi to fortapte sjeler i en slags spøkelsesby, nærmere bestemt Whitby i Yorkshire. Hallum har skrevet en tekst med en unik vinkling, den føles som å skue inn i en portal til en annen verden.

– Jeg kom fram til denne vinklingen gjennom å ”flytte” inn i teksten. Jeg skrev utkast og skisser, og så reiste jeg til Whitby for å kjenne på kroppen hva dette landskapet er.

– Det hører med til historien at Whitby er både inspirasjon og kulisse for Bram Stokers Dracula. Det utrolige med dette stedet er også mengden av fossiler, de er overalt. Og over det hele troner restene etter katedralen. I dag flommer byen over av junk og narkotika. Man sier om Whitby at tiden går i oppløsning her, og våre skandinaviske forfedre har spilt en viktig rolle i utviklingen av stedets mytiske status.

Har du noen gang stått på et bestemt sted og tenkt over hvor mange hendelser som har kommet og gått gjennom årene, akkurat her? Både prosessen til Malmfrid og innholdet i teksten har båret preg av denne formen for søken. De to vidt forskjellige karakterene snor seg gjennom sine minner og erfaringer, nærmest som om de er spøkelser som flyter gjennom rommet på leting etter en legemlig form.

– På 800-tallet angrep Ivar Beinlause byen og brant en katedral ned til grunnen. Jeg kastet meg også ut i Nordsjøen og krabbet i land. Jeg måtte kjenne hvordan det var, forteller Malmfrid.

– Så var jeg også eneste person til stede i en gudstjeneste i St. Marys kirken, udødeliggjort gjennom Stokers Dracula. Og jeg kan legge til: På Halloween kan man rope navnet på sin utkårede utover havet. Hvis din utkårede er den rette, svarer klokkene fra den ødelagte katedralen deg fra sitt hvilested under havoverflaten. Det er lag på lag med mystikk og myter, og sporene etter alt dette finnes igjen i teksten.

Hallum forteller at teksten i aller enkleste forstand er en kjærlighetsfortelling mellom disse to søkende sjelene, i dette helt spesielle landskapet. Men den rommer langt flere lag, så hun understreker at meningsdannelsen for øvrig er opp til publikum.

På regi til denne forestillingen har hun hatt med seg Ole Johan Skjelbred, tidligere dramaturg her på huset, som også har deltatt i prosessen - attpåtil som skuespiller under en tidligere visning!

– Ole Johan er en så dyktig skuespiller og regissør, og en sjenerøs medspiller. Kunstsynet hans passet teksten. Han har trygghet og lave skuldre i prosess med uferdig tekst. Ole Johan har, i likhet med min dramaturg på huset her, Mari Moen, en evne til å formidle innspill og tilbakemeldinger på en sjenerøs og tydelig måte, og tilført prosessen vennlighet, seriøsitet og gøye forslag. Jeg er så heldig som har fått jobbet med hele dette laget av dyktige folk, sier husdramatikeren.

Etter Bergen dramatikkfestival skal «Jeg skal finne deg» til Teaterfestivalen i Fjaler, deretter til Estland i september, der det vises i estisk språkdrakt på et teater i Tartu på grensen mot Russland.

Det er med andre ord duket for at disse spøkelsene skal få utforske flere teaterrom, født ut av en husdramatikerperiode som nå går mot slutten. Hallum er takknemlig for de siste to årene.

– Jeg kjenner på stor skriveglede, skaperkraft, og takknemlighet for at jeg har fått arbeide med to givende prosjekter og møtt så mange fine folk. Det er så mye. Og jeg vil for alltid huske dagene hele huset var samlet på bokmessen i Gøteborg. Det var unikt, sier hun.

Hallum forteller entusiastisk om at hun allerede har et nytt prosjekt på gang, som hun har tatt igjennom et verksted på huset tidligere denne måneden.

– Jeg skriver på en ny tekst nå, om Mary Wollstonecrafts skandinaviske reise i 1795. Jeg kaster den berømte britiske feministen inn i en norsk lesesirkel på slutten av 1700-tallet. Vi møter Mary, tre kvinner som diskuterer romanen, «Pamela», og en mannlig tjener som syr på en kjole inspirert av Marie Antoniette og den franske revolusjon. Elsker arbeidet med dette!

For festivalpublikum som tar turen til Bergen, er det bare å se frem til visningen søndag klokken 17:00 på cornerteateret. Husk også at det er en forsnakk med dramatikeren kl. 16:30! Det er særlig av interesse for deg som fascineres av arbeidsprosessen et verk som dette har gjennomgått.

– Jeg har skrevet teksten i hundrevis av versjoner over ett og et halvt år. Dette er ikke en lang tekst, men det tok tid å grave den fram. Den er som en liten bronseskulptur skjult i jorden på et stort jorde. Først må en finne ut hvor den ligger, så skal den opp av jorden, og pusses med fille og rengjøres.

– Jeg kan ikke lenger huske hva det var jeg så for meg. Men når den først er pusset og rengjort, er det vanskelig å se for seg hva som skulle vært annerledes.

Det har vært en utgravning foretatt i terrenget der våre tilknyttede dramatikere som regel ferdes - i de uferdige verkers rike. Men nå slippes den omsider fri, gitt sin legemlige form i vår del av virkeligheten, som noe som kanskje ligner på ferdig.

– En tekst er aldri helt ferdig, bare ”forlatt”. Om jeg har forlatt teksten ennå, vet jeg ikke. Men jeg har festet en sløyfe på den, avslutter Malmfrid Hovsveen Hallum.