Familien finnes der du leter etter den

– Den norske drømmen om påskefjellet og skiboks på taket kan virke ekskluderende i sitt forsøk på å være samlende, begynner Malmfrid Hovsveen Hallum å fortelle.

Vi snakker om hva hun har tenkt seg som tema for oktoberutgaven av foredragsserien vår «Dramatikeren inviterer». Nå som Malmfrid får anledningen til å lage en slik kveld, gikk tankene hennes til familien, hvordan den fungerer, og kulturen rundt den.

– Da jeg fikk en mulighet for å invitere tenkte jeg nokså umiddelbart at jeg hadde lyst til å spørre den britiske dramatikeren Jennifer Lunn, om hun ville komme til Norge.

Malmfrid beskriver en fascinasjon for den biologiske familiens status i de norske og britiske kulturene. De to dramatikerne har en delt fortid fra studier i England fra mange år tilbake, men særlig et prisbelønt stykke av Lunn, «Es & Flo», fikk Malmfrid inn på tanken.

– Når det nærmer seg ferier og høytider i Norge, og man spør sine venner om hvilke planer de har, kan man få svar som: ”to uker nordover for å besøke slekta”,”familien på hytta hele påsken”, eller ”en uke på Grand Canaria med svigers og resten av storfamilien”, forteller Malmfrid.

– Jeg har ofte tenkt at det ligger en potensielt sett bunnløs ensomhet i denne norske måten å leve på – for de som ikke har noen å fylle ukesvis av høytidsdager og ferier sammen med, og for all del, for de som heller ikke ønsker det, og trenger et alternativ, sier hun.

Det dreier seg med andre ord om en slags innenforskap, og en utenforskap. Det er mulig å peke på mange forskjellige grunner til hvorfor nordmenn er sånn, med denne sammenstimlingen i bolene våre, over lengre tid, der man samler seg med boklesning, mandarinskallpelling og gamle damer som gynger på en stor potet.

Kanskje kan man skylde på folketettheten? At nordmenn lever så spredt at de må først få valuta for pengene når de tar turen på besøk, mens britene, som alltid har bodd ganske tett, har det helt motsatt?

– For mine britiske venner og bekjente er julefeiringen én eller to dager, og at det er noe befriende i det også, samtidig som det åpner opp for en annen ensomhet igjen - kanskje lengelsen etter den familien man skulle ønske man hadde, sier Hallum.

En familie man velger selv

Det er denne spenningen mellom fellesskap og utenforskap som gjør stykket vi nevnte ovenfor, «Es & Flo», relevant. Det handler om et eldre lesbisk par, som har vært sammen i over 40 år, som en typisk dårlig skjult hemmelighet. Vi møter dem idet Esme er i begynnelsen av en demenssykdom. Flo forsøker å få henne til å signere fremtidsfullmakt. Både paret og menneskene rundt dem må hanskes med at livet blir vanskeligere, og betydningen deres for hverandre settes på prøve.

– Det er en historie om familien du kan finne, skape og velge, sier Jennifer Lunn.

– Det er også et stykke om hemmeligheter og om kjærlighet. Samtidig er det en forestilling med et universelt tema, om at vi alle blir eldre, og at vi alle må forholde oss til hva som skjer med oss i en urolig verden, sier hun.

Denne torsdagen, under «Dramatikeren inviterer», får vi lesninger av utdrag fra dette stykket. Billetter er som alltid gratis, og arrangementet vil bli strømmet og lagt ut på video-siden vår i ettertid.

– I «Es & Flo» finner vi flere varianter av å være utenfor eller delvis utenfor sin opprinnelige familie. Flo er en svart kvinne i sekstiårene, lesbisk, og familien hennes avviste livsvalgene hennes. Esme er i begynnelsen av syttiårene og har forlatt et ekteskap som ikke var trygt. Hun har holdt sin seksuelle identitet og sitt forhold skjult for sønnen, bl.a. som lærer i en tid under den britiske loven Section 28.

Det er over 20 år siden nevnte lovgivning ble avskaffet, men livet som skeiv kan fremdeles være en form for annerledeshet, en form for utenforskap som de fleste må oppdage, utforske og gestalte selv. Lunn nevner sin egen erfaring med å komme ut av skapet i slutten av tjueårene. Da hun kom ut, fikk hun plutselig ikke gifte seg, ikke adoptere, og hun kunne bli sett rart på i gatene.

– Jeg var nesten tretti og måtte plutselig finne meg i en annerledeshet, sier Lunn.

Reisen er formativ for de fleste skeive, og en prosess som mange er født inn i må kanskje utføres helt fra scratch, i tenårene eller i femtiårene, om det er da man kommer ut. Man kan drømme opp mange skjebner som kan stille noen i en lignende krise, både av indre og ytre påvirkning.

En andel av Jennifers scenetekst kommer fra dette. En gruppe kvinner kommer sammen på grunn av en krise og ender med å forstå mer om seg selv og finne en ny måte å være seg selv, og sammen som familie på.

Flat struktur

Publikum som kommer til arrangementet denne torsdagen får anledningen til å reflektere over reisen vi alle er på i livet, og spennet mellom erfaring som gjerne møtes i en enhet slik som familien. Jennifer nevner at hun selv lar seg fascinere over dette innenfor den skeive kulturen som helhet.

– Vi må huske at det fortsatt finnes medlemmer av det skeive miljøet vårt som har opplevd at det ikke var trygt, at det ikke var greit, å være åpen om hvem de er.

– Ja, det er fantastisk at denne endringen har skjedd. Og ja, det er fantastisk at vi har en utrolig ny generasjon unge skeive som kommer frem, med sin helt egen måte å forholde seg til det å være skeiv på, med en egen trygghet og tilnærming. Men det er en del av stykket som sier at vi må huske at disse menneskene lever samtidig. Hvordan kan vi anerkjenne den erfaringen, samtidig som vi støtter dem i å leve i denne verdenen vi har i dag?, utdyper Lunn.

For Lunn er det nettopp dette som gjør valgt familie så sterkt: Den fungerer ikke hierarkisk, de gamle er ikke alltid eldst. Man lærer av hverandre, på tvers av alder og erfaring. Det er nettopp dette som må være kilden til styrke for skeive i dag.

– Jeg tror at vi som er eldre skeive, nå lærer av den neste generasjonen, sånn at vi tenker: «Å, okay, skjønner. Ja, så flott!» Vi kan bidra med vårt, og dere kan bidra med deres.

– Det er noe med familie man har knyttet til seg som gjør at det ikke fungerer på samme hierarkiske måte som i en tradisjonell familie. Her lærer alle av hverandre, fordi vi ikke nødvendigvis påtar oss de tradisjonelle rollene, som at «Mamma eller pappa skal lære meg dette». Kunnskapen trenger ikke bare å gå én vei, ovenfra og ned! Den kan flyte i alle retninger. Og det synes jeg er utrolig spennende ved slike utradisjonelle fellesskap.

I «Es & Flo» møtes fem ulike kvinner på samme plan, og mot slutten har de formet noe som, kanskje uventet, ligner en familie. Som nordmenn, tradisjonelt sett på som innesluttede og utilgjengelige, er oppspillet fra Malmfrid blitt en invitasjon til litt mer åpenhet: For hvem får lov til å kalle seg familie når livets vanskeligheter banker på? Skal du lukke deg inne eller skal du arbeide for å finne igjen, eller gjøre deg fortjent til et fellesskap når det du ble skjenket ved fødselen ikke lenger er der?