Marie Nikazm ser ilden lyse

– Det er sunt å ta på seg prosjekter som dette med jevne mellomrom, sier Marie Nikazm og smiler.

Prosjektet vi snakker om er vårt eget teatermaraton. For første gang har vårt husdramaraton med en ekstern regissør, noe både publikum og husdramatikere skal få kjenne på.

For Nikazm, som opprinnelig er fra Otta, utdannet regissør fra Stockholms dramatiske høgskole, og kunstnerisk leder på Turteatern i Stockholm siden 2018, er dette en utfordring hun tar for seg med glede.

– Jeg har gjort en del diverse sånne stunt-ting før, så dette er et format jeg egentlig trives ganske godt med, innrømmer hun.

Hun forteller også om hvordan det har vært å bli bedre kjent med husdramatikerne, og nærlese tekstene som skal opp på scenen. Hun har tidligere satt opp Hundrevis av barn i vill kamp av Eirik Fauske både i Norge og Sverige, og er glad for å vise frem hva som rører seg i ny, norsk dramatikk denne helgen.

– Det er veldig sjelden man får lov til å gjøre ny dramatikk i storskala på institusjone, forteller hun.

– Så å bli kjent med de som jobber nå, de som skriver nå, og se hva dagens dramatikere er opptatt av, hva slags språk de bruker, hvilke tematikker de er opptatt av, og hvordan de vil fornye, eller ikke fornye, dramatikken – det er spennende.

Fra OL-åpning til teaterstafett

For å skape en ramme rundt arrangementet har Nikazm trukket inspirasjon fra et litt uvanlig sted: Vinter-OL på Lillehammer i 1994.

– Ordet Maraton kommer fra en olympisk sammenheng, forklarer hun.

– Med denne mannen som skal løpe fra en by til en annen for å fortelle at det har blitt fred. Det har noe med sport og utholdenhet å gjøre - og kanskje litt konkurranse, men vi konkurrer jo ikke på husdramaraton.

– Da jeg snakket med husdramatikerne, kom Marius Leknes Snekkevåg med et lurt innspill. Han sa at han gledet seg til å se alle husdramatikerne som en gruppe, som the Fabulous five. Det er nok mer lagsport og den kollektive utholdenheten enn konkurranse jeg har dratt ut av OL.

Marie var bare seks år under Lillehammer-OL, men minnene er levende - både i sinnet og i rent fysisk format.

– Jeg husker klærne, fakkelstafetten i Otta, og jeg husker jeg var på Lillehammer, et vagt minne av at det var veldig mye folk. Stemningen, hver dag var TV’en på, Bjørn Dæhlie og femmila... Og går man rundt i Lillehammer i dag, er hele byen preget av det enda, helt ned til kumlokkene, som har OL-logoer på, sier Nikazm.

Særlig åpningsseremonien har blitt selve midtpunktet i vår kollektive bevissthet, og inspirasjonskilden til forestillingen.

– Og så er det denne olympiske åpningssermeonien, som jeg synes er helt bananas, ler hun.

– Jeg er kanskje partisk som norsk, men jeg synes kronjuvelen av åpningsseremonier er Lillehammer. Sammenlignet med andre seremonier, er det noe rent med den – anything goes, liksom. Thor Heyerdahl taler i en glorete jakke, noen hopper på ski akkompagnert av Arne Norheim-musikk. Det er noe med det høye og lave her som også kler Husdramaraton godt, sier hun.

Hensikten med seremonien, å definere «det norske», har hun tatt med seg.

– De prøvde veldig å definere ‘hva er det norske?’. Jeg har tenkt å overføre det og heller spørre noe sånn som ‘hva er den norske samtidsdramatikken i dag?’

Et teater for umulige prosjekter

Navnet på Turteatern kommer av friteaterngruppens opprinnelige mandat, ifra den gang det ble stiftet på 70-tallet. TUR står for Teatern Utan Reaktionärer - og mandatet står seg enda. Marie er leder for et teater som skal utfordre grenser, blande høy- og lavkultur og der lyst, mot och kjærlig respektløshet skal være ledende prinsipper - med teaterets egne ord.

– Navnet er både litt cringe og litt fint, ler hun,

– Og det har en slagkraft.

– I dag er vi en hybrid mellom et programmerende og kuraterende hus. Når man er kunstnerisk leder der så er det ens eget kunstnerskap som er kjernen. Og for meg personlig har jeg vært opptatt av store fortellinger og epos, så her har jeg et hus som jeg har holdt på å bygge meg inn i.

– For meg har kjernen vært å bygge de her "umulige" prosjektene - det har også et politisk mål, som en motstand mot hele den nyliberalistiske økonomien, på en måte. Det er noe med tid her - jeg vil holde på så lenge jeg vil.

Nikazm viser til to serieteaterkonsepter, som et eksempel. Turteatern har laget Ibsens «Vikingene på Helgeland» og Wagners 17 timer lange «Nibelungringen» - som ble gjort om til en serie på 15 episoder, der de lange handlingene utspilte seg kveld etter kveld.

– Slik ble hele spilleperioden en lang forestilling, nesten såpeopera-aktig. Folk måtte komme tilbake hvis de ville se fortsettelsen. Vi fortsatte å prøve mellom forestillingene og jeg regisserte det live. Det er et format jeg synes er veldig, veldig gøy, sier hun.

Slår et slag for regihåndverket

I en tid da regissørens rolle ofte blir politisert og vil Marie heller verne om, og dyrke frem, regihåndverket.

– En kan høre noen si at vi ikke trenger regissører, at regiteaterets tid er forbi. At man ser på regissøren som en slem djevel som kommer og ødelegger dramatikerens tekster.

Marie mener det motsatte er tilfelle - og at rollen ikke skal underselges.

– Jeg mener regissører trengs, særlig høykompetente regissører. Det finnes et håndverk i regiarbeidet som er et viktig fokus for meg. På Turteatern har vi hatt en seminarrekke om regifaget fortalt gjennom regissørers kunstnerskap, og i vinter kommer avgangsklassen i regi på SKH for å ha praksis hos oss, og gjør en hus-takeover i hele januar.

For Nikazm er det en avgjørende sammenheng mellom håndverk og kunstnerskap.

– Regi er håndverk og kunstnerskap. Disse to må sameksistere. Om du har det ene og ikke det andre, blir det liksom… Det har en tosidighet til seg. Jeg tenker at har man håndverket, kan man gå langt fra kunstnerskapet, men vedlikeholde en relasjon til det. Eller stikk motsatt. Men da har man valgt det, bevisst – da er man ikke historieløs.

Denne filosofien bringer hun med seg inn i Husdramaratonet. Hun bedyrer at hun som regissør ikke skal legge noen tung hånd på tekstene, men sikte på å åpne de opp.

– Det er noe med å sitte sammen og se teater i en hel dag, det får man nok en veldig fin opplevelse ut av. Dramatikerne har skrevet veldig fine tekster!

Det er en klar visjon: Husdramaratonet skal, som godt teater, være en levende, utforskende og utholdende kunstform. Det er et maraton og ikke en sprint, ikke sant?