Hittegods fra et folkemord

– Det skal være tostemt. Jeg vil liksom reflektere teksten i bassen – og bassen skal kunne reflektere teksten. Brutalt kan det også bli, for en kontrabass tåler en del bank, forteller Kolbenstvedt.

Marius Kolbenstvedt har tatt med seg kontrabassist Håkon Thelin til og skuespiller Gisle Hass til å klargjøre for arbeidsvisningen på Dramatikkens hus. Bassen er stemt ned, den dypeste strengen byttet ut med en enda dypere. Han er i arbeid med å kroppsliggjøre ting som sorg, avmakt, fortvilelse. Målet er å formidle det ord alene ikke helt kan klare.

Marius har skrevet tekster og plukket med seg et knippe dikt av palestinske poeter. Billedkunstner Anas Salameh skal illustrere stykket live på scenen. Wesam Almadani, Dalia Taha og Mahmoud Darwish er blant de figurerende poetene, sprunget fra Kolbenstvedt mangeårige engasjement for palestinaspørsmålet.

Almadani, som er bosatt i Norge som fribyforfatter, fikk overvære en tidligere arbeidsvisning av «Mistekunst» - og var begeistret for resultatet.

– Han sa at dette var en av de beste dagene i hans liv. I Norge opplever han ofte poesifremføringer som «tørt», men her blir den fremført med musikk og bilder. Han hadde med seg en tegning som ble laget siste gang han leste poesi i Gaza. Det gir en følelse av å bli sett, forteller Kolbenstvedt.

Kolbenstvedt er en av opphavsmennene til det kunstaktivistiske prosjektet MOTforestillinger, som har engasjeret seg sterkt i saken siden 2013. Arbeidet har gitt ham en utholdenhet og en motivasjon til å forsøke å få gjort en forskjell innen kulturlivets rammer. Han har ofte møtt problematikken som aktivistisk kunst stadig butter i.

– Det er nesten så man kan si at kunsten blir litt redd. Man kan gå rundt og få høre at dette og dette ikke er lov å si, dette er antisemittisme, og så videre. Det er en del av prosjektet mitt å si “folkemord”, sånn er det, ikke nøle med det. Det reduserer avmakten litte grann, på ett eller annet vis.

– Det er vanskelig å snakke om. Et land bygget i kjølvannet av et folkemord, holocaust, begår nå folkemord på et annet land. Det kan bearbeides ved å høre historiene fra de som står midt oppi det.

Når folkemordet og krigene i midtøsten velter over hverandre, og nyhetsbildet blir en utmattende karusell av avmakt, er det et mål i seg selv å skape noe som bryter igjennom og rører ved en.

– Jeg opplever at poesien klarer å treffe meg på en måte som ikke nyhetsbildet gjør. Hvordan kan man snakke om ting som ikke er mulig å snakke om, ikke mulig å forstå, hvordan kan man allikevel forholde seg til det? Da kommer poesien til unnsetning, forteller Kolbenstvedt.

– I poesien kan jeg få kontakt med en enkelt person, og den personens bearbeiding, og blikk over hvordan ting er satt sammen. Da går det rett inn. Og så blir spørsmålet: Hvordan kan jeg videreformidle dette til publikummet mitt?, spør han.

Avmaktens fellesskap

Denne øvelsen dreier seg om noe av kjernen i hva Kolbenstvedt ønsker å oppnå. På en måte handler det om nærhet, og om solidaritet.

– Det er et ord som har dukket opp for meg ofte, det er avmaktsfellesskap. Nei, vi får ikke gjort noe, men ved å snakke om det, samles, demonstrere eller hva det nå er.. Det blir mulig å si at “Ja, dette er vanskelig, ubegripelig, Men nå er vi her, og vi forholder oss til det”. Og det gir mening. Avmaktsfellesskapet er et forsøk på å skape mening i noe som er meningsløst, sier han.

I formidlingen skal også kunstneren finne sin plass og sin mening. I «Mistekunst» får vi høre vi selvbiografisk materiale fra Kolbenstvedt, om kampen om å finne seg til rette, og modne inn i, kunsten å miste.

– Faren min har vært døende det siste halvannet året, og døde i januar. Underveis i sykdommen gav han meg en bok, den franske romanen «Kunsten å miste» av Alice Zeniter. Der kommer tittelen fra, forklarer han.

Så blir også teksten en historie om å gi slipp. Denne evnen til å prosessere sorgen gjennom kunsten bringer Marius tilbake til teaterskolen, og han forteller om da kjæresten slo opp med et brev om utroskap.

– Da tok jeg det brevet og fremførte det, som en monolog til en skoleoppgave. Å gjøre det mange ganger ga meg en slags transformasjon. Det handler om å insistere på at kunsten faktisk kan gjøre de vanskelige tingene i livet litt lettere, forteller han.

Det leder han til en metafor han hørte fra en psykolog på en podkast, forteller Marius om at man kan se seg for seg sorgen som en veps i et rom.

– Er rommet veldig trangt, kan vepsen virke ille. Men plasserer man vepsen i et veldig stort rom, er det plutselig ikke så farlig. Dette prosjektet er en måte å lage et større rom på. Vi samles, og vi skaper et større rom.

Fremtiden er et større rom

Underveis i arbeidet har han flettet alle disse fortellingene og poesien sammen. Han har hatt flere runder med refleksjon sammen med Priya Bains, Mette Karlsvik og regissør Rebekka Nilsson.

– De sa at «Du kan ikke sammenligne dine smerter og skilsmisse med dette – men det med volden kan du sammenligne». Jeg har en voldserfaring selv, så jeg kan forstå noe, både kroppslig emosjonelt og intellektuelt gjennom det prismet.

– Folkemordet fortsetter. Vi må ikke glemme Gaza. Det er et aktivistisk element her. Jeg kan på min lille måte bidra til å løfte det inn i en kollektiv bevissthet, inn i den norske diskursen. Det handler om å si det igjen og igjen. Da avtar litt av den akutte kraften i sorgen, sier Marius.

«Mistekunst» er designet for å være modulært. Hvert dikt skal kunne spilles for seg – på poesilesninger, konserter eller demonstrasjoner. Og han tillater seg å tenke stort.

– I sin fullendte form vil jeg gjøre «Mistekunst» med fem kontrabassister! Den store versjonen tror jeg kan bli veldig heftig, sier han.

Etter å ha arbeidet gjennom våren, skal verket "låses" og Kolbenstvedt skal lære det utenat. «Mistekunst» får deretter premieren på Bergen Dramatikkfestival i august, med prøver på Dramatikkens hus i forkant.

– Det er ikke meningen at det bare skal være deprimerende! Vi har lagt inn gliper av håp. Hovedpersonen i teksten antyder til slutt at han begynner å få grep om noe. Det handler om gradvis å romme mistingen, eller en slags aksept. Å forstå at det kommer noe annet, avslutter Marius Kolbenstvedt.

Mistekunst har arbeidsvisning på Dramatikkens hus fredag 13. mars klokken 13.