En veldig lesbisk teaterkveld

– Jeg har ikke klart å finne fram til noe, rett og slett, innrømmer Mari Qviller.

Sammen med husdramatiker og kveldens kurator Marius Leknes Snekkevåg har de gravd i teaterhistorien for å spore opp det store lesbiske eposet.

Her må vi altså legge til at dette handler om det store, kanoniserte lesbiske teaterstykket - og ikke adapsjoner av litterære verker.

Det finnes jo selvfølgelig rikelig med lesbisk dramatikk, og en hel del tilstøtende verker, men hvorfor har ingen eksplisitt lesbiske scenetekster funnet veien til teaterkanon slik som f.eks. Tony Kushners Engler i Amerika?

Ikke en brannfakkel, egentlig

Spørsmålet kan høres ut som en clickbaity brannfakkel, men det hele er ment med god vilje. Det er mange faktorer som kan påvirke svaret.

– Vi tror ikke vi vil klare å finne et fasitsvar på dette spørsmålet, men kanskje vi i løpet av kvelden kan finne fram til et, eller flere, nye spørsmål som kan bringe oss nærmere et svar, forteller Snekkevåg.

Marius har valgt å vie plass til denne pride-spesialutgaven av «Dramatikeren inviterer» til lesbisk kultur. Kvelden skal bestå av mer enn bare samtale: På plakaten står også fremføringer av tekstene «Vuggevise for barnløse livmødre» av Benedicte Sundsbø og «Lesbemor» av Mari Qviller - som også skal være med i panelet.

– Jeg snakket med Gerd Brantenberg for noen år siden og kom til å spørre hvorfor Egalias døtre aldri har blitt satt opp som teater? Og da var hun sånn: «Det har det jo! Vi lagde det jo på Klubb Sju.» Det er jo kjempefett, men det finnes det liksom ingen spor av nå, forteller Mari Qviller.

Qviller kommer dermed inn på et viktig aspekt innenfor øvelsen av å bevare skeiv kultur. Kanskje mange lesbiske teaterproduksjoner aldri har satt spor. Eller kanskje de har satt spor, men så har sporene blitt visket ut med tiden?

– Det er jo et problem med å være en del av en minoritet som ikke nedarves, men som oppsøkes, forteller Qviller.

– Du skal gjøre ganske mye hjemmelekser for å vite hvor du kommer fra som lesbisk, sånn rent kulturelt. Det forventes mye av skeive folk generelt, og særlig skeive kunstnere, at de skal ha klart å tilegne seg all kunnskap om hvem det er som finnes der ute. Arbeidet med å synliggjøre er ikke noe man gjør en gang - man må snakke om det hele tiden for at vi skal vite hvor vi stammer fra, forteller hun.

Denne kvelden blir med andre ord en del av et aktivt teaterhistorisk arbeide, som kanskje kan sette ned en markør for å fremheve litt av lesbisk teaterhistorie. Dramaturg Elin Grinaker, universitetslektor Siren Leirvåg og regissør Catrine Telle utgjør resten av kveldens gjester.

– Jeg har samlet hele avengers-teamet med lesber og prøvd å grave i alle arkiver, forteller Qviller med et smil.

– I vår søken etter folk og navn har vi også opplevd at mange ikke ønsker å knytte sin legning opp mot kunstnerskapet sitt, fordi de vil unngå disse båsene og linsene, legger hun til, og peker dermed på en slags mørketallsproblematikk.

– Det er jo litt pinlig, da, å spørre voksne folk om hvem de ligger med om de ikke har gjort det veldig tydelig i sitt kunstnerskap, ler hun.

– Det har noe med hva som kommer til syne på scenen, i boka eller på skjermen. Det er blikket som ser, som kan tolke og som kan få fram det usagte så mye at ingenting som faller imellom sprekkene – at alt er der på en måte som er autentisk skeivt, hva nå enn det er, legger Marius Leknes Snekkevåg til.

En konstellasjon av skeivrepresentasjon

Dermed kan vi peke på flere av de historiske hindrene som denne letingen må overkomme. Og da har vi ikke engang nevnt historisk ulikhet.

– Kvinner tjener mindre enn menn, og om det er to kvinner, så tjener man jo mye mindre enn hvis man er to menn eller en mann og en dame, påpeker Qviller.

– Arverettigheter kommer i tillegg. At kvinner i det hele tatt ikke kunne ha odel, for eksempel. Disse økonomiske privilegiene, som utvilsomt gjør det lettere å ha et kunstnerisk virke, har uteblitt for de fleste kvinner, sier hun.

Det mangler derimot ikke på eksplisitt lesbiske uttrykk, og lesbiske kunstnere i de fleste kunstformer. Ledestjernen er naturligvis antikkens Sappho, men det mangler altså ikke på hennes etterkommere.

Alt fra det 100 år gamle kunstnerskapet til Tamara De Lempicka til eksplisitte stumfilmer til Ellens «Puppy episode» fra 1997 har satt spor i sine hjørner av kulturen. Det blir påfallende nettopp da, at det kanoniserte teaterstykket uteblir.

Damenes aften

Laget som har blitt trommet sammen av Marius kommer forhåpentligvis noen skritt lengre på å peke frem, og kanskje minne publikum på, hvor det lesbiske teateret befinner seg i dag. Og det hele kan kanskje sees som en homage fra Marius Leknes Snekkevåg.

– I kveld skal jeg gi rommet til lesbene, sier han.

– For jeg sier at jeg ble oppdratt blant lesbiske, på en måte. Nå vil jeg bruke denne pridekvelden til å gi til lesbene. Det er et forsøk på å løfte frem den lesbiske kulturen - og å lage litt fest underveis!

Det er innredet med en egen lesbisk bar i Hallen, massevis av artig pynt, og det er absolutt mulig å fortsette festen etter at samtalen er avsluttet og kameraene er slått av.