Husdramatikerne for 2027-28 er her

– Det er med stolthet og spenning at vi kunngjør disse navnene for offentligheten i dag, sier kunstnerisk leder Camara Lundestad Joof.

Etter å ha mottatt nærmere 90 søknader til utlysningen i mars, har dramaturgene omsider landet på hvem som utgjør neste generasjon husdramatikere ved huset.

– Det var så mange dyktige dramatikere som søkte! På et punkt satt vi igjen med et ganske stort lag på lista, som alle ville vært en ære å ha tilknyttet huset. Etter store diskusjoner i juryen utvidet jeg årets kull til fem husdramatikere, isteden for de utlyste fire, forteller hun.

Disse fem blir husdramatikere for 2027–2028:

• Maria Tryti Vennerød
• Amy Black Ndiaye
• Karoline Una Moen
• Espen Hjort
• Frida Vige Helle

Likt som med forrige kull, mottar hver husdramatiker støtte tilsvarende statens kunstnerstipend, med feriepenger og pensjonsopptjening lagt på toppen. I tillegg har de tilgang til ressursene på huset som kontorplass, verkstedsressurser og dramaturger gjennom den toårige perioden.

Juryen som har valgt ut husdramatikerne har bestått av Camara Lundestad Joof, Jørgen Strickert, Mari Moen, Kristina Kjeldsberg og Tom Remlov. Joof hadde et tilfelle av inhabilitet i søknadsbehandlingen, derfor trådte nestleder i styret for i stiftelsen Dramatikkens hus, Tom Remlov, inn i juryen.

Fem perspektiver, fra stein til scene

En del av målet for dramaturgiatet har vært å sette sammen et lag som har et stort spenn i metode, praksis og sjanger. Husdramatikerordningen har hatt tradisjon for å vise bredden, og tyngden, i norsk dramatikk, og slik er det også med denne nye gruppen.

– Jeg er så gira og evig takknemlig at ord blir fattige. Jeg ringer huset daglig for å sjekke at det fortsatt er sant at jeg skal bli husdramatiker, utbryter Amy Black Ndiaye.

– Jeg gleder meg mest til å være tett på prosessen, være mer på gulvet og teste materialet underveis for å se hvordan det lever i kroppene til skuespillerne, legger hun til.

Bergenseren slo igjennom for alvor som serieskaper i NRK-serien «Verden er min», der hun også spilte hovedrollen mot bergensrap-ikonet Lars Vaular. Amy Black Ndiaye har arbeidet som manusforfatter og dramaturg, akkurat nå på Det Norske med «2002 Ntoro Yume» og trer inn i husdramatikerkollektivet fra 1. januar.

Bodø-baserte Karoline Una Moen er en av flere i kullet som har sin formelle utdannelse fra utlandet. Hun har en kunstnerisk doktorgrad med fokus på scenetekst, dramaturgi og traumeteori fra RCSSD i London og har flere produksjoner, som regel rettet mot ungdom, bak seg. Hun er også grunnlegger av kompaniet Antistrofe.

– Målet mitt er å skrive mer, tørre mer og gå dypere. Som husdramatiker har jeg lyst til å presse grensene i min egen praksis og gi meg selv rom til å utforske nye og mer komplekse tematikker og formspråk. Det føles mulig når andre også har tro på prosjektene dine, forteller Karoline.

Med utdanning fra Amsterdam og Stockholm kommer Espen Hjort med på laget. Han vender tilbake til fødebyen Oslo etter å ha tilbragt en rekke år som dramatiker og regissør i Nederland, hvor han har utviklet en særegen praksis nært knyttet til naturen og menneskets påvirkning på den. Sammen med Mees Borgman har han produsert stykker under navnet Landmarks Collective, der også naturlige gjenstander spiller en rolle, slik som en stein, i stykket Stoneworks.

– Jeg gleder meg til å utforske hvordan dramatikk kan åpne seg for perspektiver ut over det menneskelige. Ny dramatikk kan forandre hva som er mulig på scenen, sier Hjort.

– Som husdramatiker skal jeg forsøke å skrive frem perspektiver jeg savner på scenen: Jeg skal fordype meg i norsk oljehistorie og hvordan oljen pipler inn i våre næreste rom, og jeg skal utforske rettferdighet i forholdet mellom dyr og mennesker, forteller han.

Hun får en dramatikerkollega i Frida Vige Helle, som har utmerket seg som scenograf og kostyme/maskedesigner. I sitt virke lager hun teatralske gesamtkunstverk der hun både skriver sceneteksten og utformer helheten i det visuelle, slik som da hun sammen med Nami Kitagawa Aam skapte teksten «Take all my resources and trickle som down on me, Daddy», som også hadde arbeidsvisning på Dramatikkens hus. Hun tar på seg oppgaven med et klart mål for øyet.

– Jeg vil bruke disse to årene til å fordype meg i egen metode, der estetikken og håndverket fører dramatikerpennen, der teksten og det estetiske er uløselig knyttet til hverandre. Jeg gleder meg masse til å jobbe på huset, til å ha kollegaer å sparre med, rom å jobbe i, og til å skrive monstre, hester og prinsesser som ser innover mens endetiden ljomer utenfor, forteller hun.

Sist men ikke minst i det nye kollegiet finner vi Maria Tryti Vennerød, som har en karriere bak seg som spenner over mer enn 20 år, en Ibsenpris og en Hedda-nominasjon - og som attpåtil var en del av det aller første husdramatikerkullet i 2014/15. Nå vender hun tilbake som husdramatiker, med mål om å realisere et mytisk ambisiøst scenekunstprosjekt.

– Eg er opptatt av grunnleggande dramatiske storleikar som relasjon, konflikt, interaksjon, dialektikk og forandring. Vi lever i ei rask, overflatisk og polarisert tid som ofte underspelar det eksistensielle behovet vårt for interaksjon, dveling og symbolspråk. Å insistera på mennesket som eit poetisk og meiningssøkande vesen er politisk i vår tid. Men både poesien og teateret er del av menneskenaturen. Dei urgamle mytane ber på psykologiske visdomsskattar som vi, i vår tid, treng hjelp til å treng inn i. Dette inspirerer meg!

Biografier

Amy Black Ndiaye (f. 1989) er serieskaper og manusforfatter for NRK-serien «Verden er min», der hun også spilte hovedrollen, og som vant Best International Series på Seriencamp i München i 2022.

Hun er serieskaper for «Solo» (Rubicon/Prime Video) og hovedforfatter på «Søstre» (Yellow Bird/Viaplay). Hun har skrevet spillefilmen «11 timer», som ble spilt inn i 2026, og er dramaturg ved Det Norske Teatret.

Maria Tryti Vennerød. (f. 1978)fekk eit tidleg gjennombrot da ho vann førsteprisen i ei stor norsk-svensk dramatevling i 2003 for stykket «Frank».

I 2005 mottok ho Ibsenprisen som den yngste nokon gong, og sidan har ho utforska mange sjangrar innan scenetekst. I 2012 blei scenebloggprosjektet «Ikkje direkte råka» nominert til Heddaprisen i kategorien «Særleg kunstnerisk innsats». Ho har skrive for alt frå Hovudscenen på Det Norske Teatret til F.I.N.D.-festivalen på Schaubühne i Berlin. Det siste stykket hennar «Nære relasjonar» spelte på Scene 3 på Det Norske Teatret i 2024.

Espen Hjort (f. 1989) er dramatiker og regissør, utdannet ved teaterhøyskolene i Amsterdam og Stockholm. Forholdet mellom menneske og natur er den røde tråden i arbeidet hans. Han skriver på norsk og nederlandsk, og arbeider internasjonalt.

Tidligere i år hadde han premiere på stykket «Landskap med radioaktive hunder» ved Theater Bellevue (Amsterdam), og i 2027 har forestillingen «Film uten tittel» premiere på Black Box teater. Han har tidligere arbeidet for bl.a. Den Nationale Scene, Teater Ibsen og Theater Utrecht (NL).Espen er også medlem av scenekunstkollektivet Landmarks, som lager forestillinger i samarbeid med ikke-menneskelige kunstnere: «Stonework» (2022) ble til i samarbeid med en stein fra Hallingskarvet, og «Treework» (2025) var en opera for et ensemble av mennesker og trær.

Karoline Una Moen (f. 1992) er dramatiker og skaper av teaterkompaniet Antistrofe. Hennes siste arbeider inkluderer «Break her New» med Unge Viken teater i 2023, «Hyl med andre ord» for Den Unge Scene i 2024, og «Askesky» av Antistrofe teater for Festspillene i Nord-Norge 2025.

Karoline har en MFA innen scenetekst og en kunstnerisk doktorgrad som fokuserer på scenetekst, dramaturgi og traumeteori fra RCSSD i London.

Frida Vige Helle (f. 1997)er utdannet skuespiller fra Nord Universitet (2019) og jobber som scenograf, kostymedesigner, maske-, og dukkemaker, samt at hun skriver og spiller i egne prosjekter gjennom duoen Kitagawa/Helle sammen med Nami Kitagawa.

I 2024 fikk hun tildelt tre år av Statens kunstnerstipend som scenograf og kostymedesigner. I 2024 hadde Kitagawa/Helle premiere på den selvskrevne forestillingen «Take all my resouces and trickle some down on me, Daddy» - en bimboforestilling om bolig på SALT, som senere ble spilt på Vårscenefest og på Oslo Nye Teater.