Selvmedisinering og selviscenesettelse

Mange har hørt om "27-åringsklubben", denne romantiske tanken med røtter tilbake til livsførselen til popstjerner som Jim Morrison, Janis Joplin og co.

Pernille Mercury Lindstad husker godt hvordan kunstnermyten festet seg i henne som ung. Det var ikke teateret eller litteraturen som først grep henne, men populærmusikken. Broren hadde masse plakater på veggen av ikoner som Kurt Cobain og Jim Morrison.

– Jeg syntes det var helt magisk. Det mytiske rundt disse karakterene begynte der. Særlig Jim Morrison ble en inngang. Etter hvert skjønte jeg at han skrev poesi og hadde gått på filmskole, noe som sendte meg på en vandring mot teksten og fotografiet, sier Pernille Mercury Lindstad.

Disse karakterene opplevde enorm suksess tidlig, og førte en enormt selvdestruktiv livsstil som bidro til en tidlig død. Deretter blir de hyllet som stjerner og unike talenter.

Kunstneres behov for å iscenesette seg selv, eller å bli iscenesatt av de som skulle ha noe å tjene på det, er flere hundre år gammelt. Selverklærte kunstneriske genier fikk for alvor utfolde seg under opplysningstida og romantikken, de etablerte sine gimmicks og lærte seg å dyrke sitt eget image. Edvard Munch var etter sigende en mester i denne kunsten!

Det er ingen tvil om at denne myten lever videre i dag. Og det er en rekke kunstnere, på tvers av alle disipliner og sjangre, som er avhengig av kunstermytens mekanismer for å opprettholde sin suksess. Eksemplene er mange, men en kjapp titt på dem, fra Bjarne Melgaard til Yayoi Kusama, viser at kunstnermyten er langt fra ufarlig - den kan være morbid, eller attpåtil undertrykkende.

– Jeg trodde man måtte være en lidende sjel for å lykkes. At man måtte ta narkotika og gå til ytterpunktene. Som kunstner er jeg egentlig enig i at man må gå til ytterpunktene, men ikke nødvendigvis med narkotika, ler Pernille.

Denne torsdagen 24. september, samler hun Marcus Paus, Maria Kjos Fonn og Marte Ramm Fortun til sin andre «Dramatikeren inviterer»-kveld for å få et bredt, interdisiplinært blikk på saken. Er denne kunstnermyten bra eller dårlig, og hva bringer den egentlig til bordet for en stakkars kunstner?

Pernille trekker fram en av kunstnermytens mer positive effekter, sånn rent markedsføringsmessig.

– Som kunstner lager man seg en historie som blir mytisk. Når man selger en kopp på auksjon, er det merket av kunstnermyten som selges gjennom den, ikke bare koppen. Der går man igjen til spørsmålet: hva er håndverk, og hva er kunst? Det handler om hva som er personlig og privat, og noe man later som er veldig personlig og privat: «Dette er meg. Se så fucka liv jeg har!», sier hun.

– Skal man lykkes som kunstner må man nesten ha en persona, liksom, en gimmick. Personaen er også for å beskytte seg selv. Man kan skru på karakteren, og den blir nesten en vare, men også en beskyttelse. Går man for langt inn i kunstnermyten eller sin karakter, er den ikke så funksjonell i et vanlig liv, sier hun.

Mange kunstnere har anstrengt seg for å fremstå som farlige eller destruktive eller skumle, kanskje skumlere enn de er. Vi kan etterhvert se for oss en slags dikotomisk akse, der en kan plassere de "snillere" mytene på en side, og "slemmere" på den andre.

For å ta eksempel fra musikken igjen, kan man jo plassere Ozzy Osborne, med sitt image og den notoriske hendelsen da han bet hodet av en flaggermus på den snillere siden, eller minne om at vokalisten i Slayer er kristen... På den slemmere siden oppdager man derimot at det går an å dyrke myten sin så mye at man havner i veldig dypt vann. Varg Vikernes eller G.G. Allin er gode eksempler på å ta det altfor, altfor langt.

– Idealet er som oftest at du skal lide for kunsten, sier Pernille.

– Du skal brenne med lys flamme, brenne ut og dø. Feste masse, leave a beautiful corpse. Fucke opp dine forhold til andre liksom, og så kanskje sier tilskuerne dine: «Bra! Det er topp for deg, for da har du masse å skrive om.»

– Men er det publikums feil at vi idoliserer dem? Eller skal man skylde på bransjen, plateselskapene, agentene? Jeg tror mange har tjent penger på å fucke opp folk. Det er ikke noen hemmelighet, forteller Lindstad.

Det blit tydelig underveis i samtalen vår at Pernille Mercury Lindstad er litt klok av skade. Etter å ha arbeidet innenfor kunsten og teaterfeltet i årevis, later hun til å ha sett litt gjennom fasaden, og lært litt om ting som kan hjelpe kunstnerskapet fremover.

– Det er liksom tillatt at man kan tro: «Ja, jeg jobber med kunst, så jeg kan være helt fucked hele tiden.» Men da lager du ikke noe, og det er forskjellen. Da lar du deg lure. Det er ikke rart man lar seg lure, på grunn av disse forbildene våre. Det er veldig forførende, og jeg synes det har blitt ekstremt.

Det er tydelig at kunst krever disiplin, og Lindstad ymter frempå at kunstnermyten kanskje trenger en oppdatering til å samsvare med alle de andre, kanskje litt sunnere, tingene som kreves i et kunstnerskap.

– Sunnhetsaspektet er veldig interessant, for du må ha så masse disiplin i kunsten. Du må sitte og gjøre papirarbeid. Uansett kunstform har du også masse teknisk kunnskap du må lære, fra å vite hvordan du skal male og holde på, til å bearbeide bestemte materialer og ikke minst tekst. Mange utenforstående tenker at man går rett til inspirasjonens kilde og bare skaper. Men det er dobbelt hele tiden. Man må være bevisst grensene sine, både fysisk og psykisk.

– Jeg tror ikke kunstnermyten i 2026 trenger å bli representert for unge mennesker som at man skal kjøre seg selv til helvete. Kanskje heller fokusere på hvor beinhardt arbeid det er å studere disiplinene ordentlig, og at det mytiske er en del av dette. Man må ikke bare la seg lure.

– Om jeg starta på nytt som kunstner i dag, skulle jeg kanskje ønske jeg lærte mer om å ha en sunn tilnærming til andre mennesker? Eller at opposisjonen mot det etablerte ikke trenger å være så voldsom? Det er greit å ha det fint i livet, liksom. Alle mennesker som ikke driver med akkurat det du driver med, har masse gode ting å komme med. Hvis man går totalt inn i myten, kan man dytte bort ekstremt mye fint.

– Det mørke har vi jo alle. Men det er forskjell på å dyrke det og kjempe med det. Hvis du skal ha et ålreit liv i yrket ditt, må du ikke bare gå og prate med døden, skjønner du?