Skjønnhet, stolthet og lidelse
Arjan Nilsen er tilbake med verksted på huset for andre gang i karrieren.
Det tok noen år, men plutselig skjønte skjønnhetstyranniet at gutter også lar seg tyrannisere. Hvorfor? Det har Arjan Nilsen tatt et dykk inn i.
– Det startet for halvannet år siden, da jeg leste en artikkel om en fyr som levde et ekstremt liv med selvoptimalisering, sier Arjan Nilsen.
Dramatiker Arjan beskriver en slags beundring for personen som sto opp tidlig, trente to ganger daglig og unngikk kjærlighetsrelasjoner, altså fordi det angivelig forstyrret utviklingen.
– Det var så lett å avfeie ham. Å si at han bare har latt seg villede av en mote, at hele greia med å ville bli bedre, sterkere, se bedre ut, at det er noe tull, sier han.
– Men jeg kjente også på at jeg kjente meg igjen. Jeg har hatt mine egne perioder med en del trening og kroppsfokus, og jeg merket at det var ikke så mange veivalg unna at jeg kunne hatt en lignende historie, sier Nilsen.
Forfengelighetens forfektelse
Det ble kimen, starten på arbeidet med et manus som publikum nå skal få se vist på Dramatikkens hus. Teksten «Ripped» har arbeidsvisning onsdag 13. mai klokken 14:00, i verksted med dramatiker Arjan Nilsen og med Heiki Riipinen på regi.
«Ripped» følger en jeg-person som står i en slags storm, brunget fram både av sine egne impulser og av ytre påvirkning, fra misogyni til kosmetikk. Arjan har hatt som mål å skildre veien inn i uhelsen. Hvordan begynner man med trening og ender opp med å hate kvinner?
– Retorikken som appellerer til dem som vil finne den optimale versjonen av seg selv, kan lede til hatefullt tankegods. Det henger tett sammen, sier han.
– Jeg ville undersøke: Hvor i meg selv finner jeg de samme holdningene? Hvilke deler må trigges? Og til slutt: Hvor er det selvhatet mitt forvandles til hat mot andre?
Nilsen understreker at stykket ikke er et politisk innlegg, selv om det berører temaer som ofte forbindes med den mye omtalte «mannosfæren».
– Jeg har villet unngå de begrepene i manuset. Dette er en historie om et menneske som er offer for de kreftene som drar i unge menn i dag. Jeg ønsker å skildre en psykisk uhelse som det er mulig å empatisere med. Man trenger ikke være enig i holdningene for å forstå veien inn i dem, forklarer Nilsen.
Teksten skal leses av tre skuespillere. Erik Pelin og Eirik Hallert får selskap av Christina Sleipnes på scenen, og skal man gå etter hvordan det ser ut på verkstedsgulvet så langt denne uka, blir det en arbeidsvisning man bør få med seg.
– Jeg har tenkt at teksten skal kunne spilles av flere mennesker, selv om den egentlig bare omhandler én person. Og hva skjer når denne mannsteksten kommer gjennom en kvinnelig kropp? Det er jeg veldig spent på.
Pride, predjudice & pain
Regissør for verkstedet, scenekunstner Heiki Riipinen, har vært koblet på prosjektet og fulgt utviklingen av teksten.
– Heiki har et blikk som kolliderer med manusets maskuline tone på en bra måte. Han og jeg er veldig ulike, og det gjør at jeg lærer noe nytt om både meg selv og materialet hver gang vi prater sammen, sier han.
Det er en mangefasettert og kompleks materie, i det vi trer inn i et parallelt univers av stolthet og fordom, et sted der alle forviklingene er personlige, og påtvungne.
– Jeg har selv levd med kroppsbilde-problemer. Det blir lettere å håndtere, men jeg har heller ikke helt gitt slipp. Stykket handler også litt om den prosessen, innrømmer han.
Hans egen ambisjon er rett og slett å finne en mening med det hele.
– Jeg vil at det jeg gjør skal være meningsfylt for meg – og for andre. Når jeg skriver, føler jeg at jeg har en stemme som kan nå noen. Målet er å skape mening for mange, avslutter Arjan Nilsen.