Identitet og dissosiasjon

En ung kvinne som våkner på sykehuset uten å huske noe som helst – ikke hvem hun selv er, ikke hvem moren er, ikke noe av det som en gang bygget opp det mennesket hun var. Det kan nesten høres ut som en detektivhistorie - og det er det kanskje?

Dramatiker Tone Nybø vil la det være åpent for fortolkning, men for henne har det handlet om identitet, og hvor mye av personligheten din minnene dine utgjør.

– Anslaget i teksten er jo «Hvem er Agate?» Og jeg har på en måte skrevet meg gjennom det spørsmålet i sanntid, for spørsmålene hovedpersonen stiller seg selv i teksten, er noe jeg har brukt som verktøy for å selv få svar på hva det er for en slags tekst jeg sitter og skriver på, sier Nybø.

Den Lecoq-utdannede dramatikeren har nettopp inntatt huset med ensemblet sitt, og arbeider gjennom teksten på gulvet i et verksted som skal ende i en arbeidsvisning på torsdag 5. november klokken 14:00.

– Så hva er det som utgjør hennes "jeg"? Hun er da fortsatt et menneske, og menneskene rundt henne husker henne. Det oppstår noe imellom den nye virkeligheten hennes, og den hun har mistet. For hvor er den gamle Agate?, forteller Nybø.

Agate har ligget i noe som ligner koma, og hun har vært borte lenge. Tone er ikke sikker på hvor lenge, men foreslår at Agate har sovet i, kanskje fem år. Når hun våkner, finnes det gamle jeget bare hos andre mennesker: moren, ekskjæresten, folk som har kjent henne før. De bærer på hver sin versjon av henne.

Fra døden til jeget

Nybø forteller at hun opprinnelig begynte å skrive om døden. Ikke som noe melodramatisk om personlig sorg, men som en slags naturlig syklus.

– I skriveprosessen min liker jeg jo å gjøre mye research og gå veldig, veldig bredt ut, for å se hva det er som fester seg. Jeg har tenkt mye om det, og endt opp med å ta alle disse trådene og flette de sammen, på en måte.

– Teksten har beveget seg ganske langt videre fra den opprinnelige idéen, om at det skulle handle om døden. Så det handler ikke om døden nå. Men det er jo noe død i det, ler hun.

– Det er jo et "jeg" som har gått tapt, så det er jo en form for død, det også. Og moren opplever jo en slags sorg ved å miste datteren sin. Men det koker ned til å handle om identitet og minner, forteller hun.

Minnene til Agate dukker opp etter hvert. Vi møter en nærmest dissosiativ tilstand, der det er vanskelig å stole både på hovedpersonen, menneskene hun møter, og miljøet de befinner seg. Derav også tittelen «Babyface», som alluderer til en slags gjenfødelse.

– Jeg har ganske dårlig hukommelse. Så jeg har opplevd å møte barndomsvenninner som jeg ikke har sett på en stund. Og så kan de for eksempel si at de husker skikkelig godt når du sa og gjorde dette eller dette når du var 20, noe jeg ikke husker i det hele tatt selv!

– De har en helt annen versjon av meg i hodet sitt enn det jeg har nå. Det var jo noe som plaget meg ganske mye en periode, som jeg har måttet slå meg til ro med. Jeg synes egentlig det er veldig spennende at jeg driver og lever andre liv, inni hodet til andre folk, sier dramatikeren.

Det er noe tiltalende med dette landskapet Nybø har beveget seg igjennom. I den kognitive ørkenen hun beskriver, har vi gått fra å tenke at dette var en klassisk dødsmeditasjon til å være litt identitetssøkende Peer Gynt, til å beskrive noe som minner om dobbeltjgengerne i Jordan Peele's film "Us".

– Jeg har fylt dagbøker siden jeg gikk i sjuende klasse. Der har jeg samlet små minner, som kinobilletter og sånn. Alt havner inne i disse bøkene. Det er litt som om jeg arkiverer det, og så lukker jeg den skuffen og går videre. Og så er jeg annerledes når jeg skriver neste kapittel. Jeg var et annet menneske da jeg bodde i Paris, enn jeg er når jeg er tilbake her i Norge nå, forklarer Nybø.

Fra jeget til kroppen

Gjennom arbeidet i eget teaterkompani og videre med teksten fikk også karakterenes kropp en viktig rolle å spille. For når man først blir temmelig cerebral på det, kan man tenke seg å være hvem som helst - men sinnets fysiske fengsel forblir, og likeledes de som blir nødt til å gestalte det på scenen.

– Jeg har jo utdanning i fysisk teater, og det kommer ofte inn i det jeg skriver. Jeg tar gjerne en veldig fysisk tilnærming. Dette med kropp og sykdom, ting som går galt i kroppen. Agate tilbringer veldig mye av første del av teksten på sykehuset, for eksempel.

– Men jeg synes kroppen er mytisk og mystisk og rar og spennende, og jeg klarer ofte å finne en eller annen vag sykdom eller syndrom eller noe sånt. For anledningen kom jeg over noe som har kallenavn Tornerose-syndromet, som gjør at man kan at man kan sovne og sove i et helt døgn eller lenger, man kan ha hallusinasjoner som om man levde alminnelige dager mens man sov... Så dette er en slags ekstrem versjon, sier Nybø.

For å finne kroppene til å arbeide gjennom teksten på scenen, har Nybø med seg skuespillerne Gine Cornelia Pedersen og Mathilde A. J. Skarpsno.

– Målet for verkstedet er å jobbe videre med å utvikle teksten. Jeg har med to skuespillere, men som motspiller til Agate møter vi ganske mange andre karakterer, så jeg er nysgjerrig på å finne flyten i alt dette, samspillet i teksten min, som egentlig er litt litterær, den kan minne om prosa.

– Men jeg liker input. Og jeg liker at jeg skal jobbe med skuespillere som jeg vet kan å skrive selv, så jeg gleder meg til å åpne opp teksten, åpne prosessen, og slippe inn. Så får vi se hvordan det går videre, avslutter Tone Nybø.

Velkommen til arbeidsvisning torsdag 5. november kl. 14:00.