Udødelighet til besvær
Denne uken er dramatiker Kim Atle Hansen på verksted hos oss med teksten «Entropisk nektar» – et tankeeksperiment som undersøker udødelighet som fenomen, og hva det i praksis innebærer – eller kunne ha innebåret.
- Jeg mener å ha hørt et sted at hvis man visste at man aldri kunne dø av alderdom, ville man ikke tørre å gjøre noen ting, fordi evigheten ville stått på spill ved en eventuell ulykke. Og jo lenger du lever, desto større er sjansen for å havne i en ulykke. Dette var kimen til resten av historien, forklarer Hansen.
Han forteller at han liker å lefle med tematikker som kretser rundt menneskelig eksistens og alternative måter å se på livet.
- Teateret er en god arena for tankeeksperiment, tenker jeg – for utforskning av hypoteser og tenkte scenarier.
- Det er nok mange aspekter ved vår væren som vi tenker har en iboende nødvendighet, men som i realiteten bare er et resultat av tilfeldigheter. Vi trenger ikke ta alt for gitt, hvis det gir mening.
Tittelen Entropisk nektar sier han selv at er et noe banalt ordspill, hvor nektaren er forstått som livserfaringen vi får av å se ting forvitre og forsvinne, altså entropi.
- Og fordi jeg pleide å drikke tropisk nektar da jeg var liten. Det sies for øvrig at entropi ikke er hva det en gang var ...
Det å la skuespillere og regissør bli kjent med teksten han selv har skrevet, beskriver Hansen som både interessant, skummelt og givende.
- Man håper at teksten har et scenisk potensial. Denne gangen er det spesielt fordi jeg selv er med på scenen og på et vis blir konfrontert med min egen tekst. Heldigvis har jeg gode, rause og tålmodige skuespillere rundt meg, som vil være med og løfte opp dette tankeeksperimentet som teksten er. Og en regissør som er veldig lydhør og analytisk sterk.
Kim Atle Hansen og skuespiller Morten Svartveit
- Det er fint å gå inn i det sammen med andre og få respons på hva som resonnerer mer eller mindre hos dem. Det er også interessant å prøve å finne et scenisk formspråk til teksten og hvor streng eller avslappet denne formen skal være.
- Som dramatiker kan det være et privilegium å bare slenge teksten på bordet og si: «Dere finner ut av det».
- Men nå står jeg i det, og akkurat nå er det både vanskeligere og tyngre enn jeg hadde trodd. Det er ikke bare å "finne ut av det", men det er en del av prosessen. Det er en tid for alt. Og på fredag er det en annen tid.
Skuespiller Solveig Laland Mohn
Da er det klart for arbeidsvisning hvor publikum blir invitert inn i – midt i arbeidsprosessen. Akkurat det å vise fram et uferdig arbeid sier dramaturgen at han har et avslappet forhold til.
- Et stykke er på et vis aldri ferdig – og det er alltid ferdig. Den responsen man opplever fra publikum er nyttig å ta med seg i den videre utviklingen. Det er som om du har sett en film alene og så skal se den sammen med kjæresten din. Du opplever den på en annen måte fordi du prøver å se den gjennom andres øyne.
Det å være på verksted på Dramatikkens hus mener Hansen er en milepæl, og beskriver det som en basecamp. Når man kommet dit, da har man bedre forutsetninger for de neste etappene, forklarer han.