Nasrin Khusrawi Kiel

KIEL - Scene «Veitene»

Jeg går gjennom veitene.

Fra barneskolen hvor jeg gikk som barn.

Passerer den nedlagte salgsbua.

Krysser fotballbanen mellom atriumene.

Tar av på stien som går langs jordet mot morbæraléen.

Går forbi det store daddeltreet som ennå bærer tydelige merker etter grillingen av helstekt lam for 30 år siden.

Passerer den uttørrede bekken som svømmer over når det regner mye.

Baner veg gjennom den taggete morbærhekken.

Klatrer over murveggen som omkranser huset.

Kommer inn på tomta.

Da skjer det.

Det kjennes som om smerten har inntatt hver fiber i kroppen.

Det verker i hele meg.

Her er pistasjtrærne som far plantet. Her er den gamle murtrappa som fører opp til hustaket hans.

Morbærbuskene som far hentet i byen.

Jeg står midt i atriet han bygde i 1940.

Men han finnes ikke mer.

De har alt svøpt den døde kroppen hans.

Jeg var ikke med da de la han ned i jorden.

Rakk aldri å be en bønn.

Allikevel: alt her i morbæraléen minner om han, bærer med seg fortellingen om storbymannen som kjøpte en av de aller fineste tomtene i fjell-landsbyen.

Fra atriet kunne vi se hvordan fjellet så majestetisk reiste seg over murveggene og dannet fjellkjeder rundt landsbyen. Risåkeren som på baksiden av huset strekte seg helt til foten av fjellet.

Fra den grønne metalldøra, med utskårede figurer, måner og stjerner, kunne vi trå rett ut i jorda. Vi kunne se hvordan sauene og geitene sprang fritt og beita oppover fjellhyllene, se hønene løpe ut med sola og hvordan de søkte hjem til atriet når mørket kom. Og utedoen; du må sette deg på huk over den. På utsiden; en krok som buet seg utover som foldede hender. Der lå et håndhåndkle. De nakne murveggene i huset. Her var det ingen gjenstand foruten det som kunne brukes.

Hver morgen tok han følge med dyrene over fjellene for å beite mens han studerte faunaen og floraen. Han hadde lært seg navnene på fuglene og blomstene og fra salgsbua, hvor han solgte egg fra hønene og melk fra geitene, kunne begeistret fortelle de lokale om oppdagelser han hadde gjort gjennom dagen.

For 20 år siden stod jeg her jeg nå står. Vi finner ingen mening med det som har skjedd, sa mamma. Det var ikke bare mor som lå i jorda der hvor far ligger nå. Det var mor og hennes søster. Deres døtre. Vi var alle i sjokk og helt fra oss av ulykken som hadde rammet oss. Mamma fikk aldri svøpt sin egen mor. Nå er det far vi har mistet.

Far nevnte ofte til naboen at han hadde barnebarn, og da de snakket om barnebarn, var det barnebarna i Norge han snakket om. En gang hadde han nevnt hvor godt han likte at barnebarna hadde blitt vestlige. Hva annet er det å gjøre, hadde han sagt. Mens mine iranske venner etterhvert ble leger, spurte far meg om jeg kunne tenke meg å bli teolog. I grenselandet mellom psykologi og filosofi. Hvem er jeg? Hva er et menneske? Slik gikk det ikke. Jeg studerte idehistorie. Det var ikke min vei. Jeg hadde valgt feil linje, sa en lærer til meg. Da jeg så fant frem til estetiske fag, kom jeg likevel tilbake til spørsmålene hans: Hvem er jeg? Hva er et menneske?

Det kjennes ensomt å være forlatt av en far som har lært meg å sette pris på naturen. Lært meg å lytte til naturen. Lært meg å formes av naturen. Som har lært meg å være venn med dyrene. Som har gitt meg kjærlighet, som har gjort meg sårbar, som har lært meg å hengi meg til livet.

Jeg føler meg alene.

Det kjennes på kroppen at du er borte.

Hvem skal jeg nå ringe til når jeg er innom en støl på fjellet og smaker på geitemelk for første gang på flere år.

Hvem skal jeg nå ringe til for å diskutere sødmen på dadlene fra Grønlands bazar og hvorvidt det er de modne eller de ferske smaker best.

Hvem skal jeg nå ringe til hvis det plutselig dukker opp morbær i norske butikker.

Og de første sommerblomstene som kommer. Valmuen. Uten blygsel kommer den opp av skitten og søla i grøftekanten forvillet fra en hage. Mens de for deg lå som et teppe på jorda under føttene dine mens du vandret plystrende over fjellryggen med dyrene dine.

Og turteldua som synger i skogen før sola er våken i grå vårmorgener.

Hvem skal jeg nå ringte til når den sitter på en grein utenfor soveromsvinduet mitt og jeg ser meg nødt til å melde fra om at den snart er på vei sørover. At du må se etter den. At du må notere tiden den ankommer.

Hvem skal nå lære meg om fugler og fortelle meg at turteldua er et symbol på kjærlighet. Var det deg, far, som satt på greinen?

Vinden er hinsides vår kontroll, dypet er umulig å utforske sa du med et savn i stemmen. Det var det første du sa over telefonen da jeg ringte fra telefonkiosken på Fornebu, minst ett hav unna, med det samme flyet hadde landet. Jeg var bare barnet. Men jeg forsto hva du sa på din røst, på tonen, på dypheten og bunnen i stemmen.

Hvem skal jeg nå ringe når det stormer og havet larmer og jeg føler meg liten. Naturen, et sted hvor gud har vanskelig for å skjule sin tilstedeværelse, sa du.

Er du der da, far?

Idag ved fars grav, ser jeg det tydelig. Minnene fra jeg var her forrige gang. Det er som om alt kommer mot meg. Som om jeg er tilslørt, men jeg blir likevel tvunget til å gå igjennom disse veiene. Valmuene er små nå, atriene så trange, veien så smal, alléen har fått en ende. Jeg finner ikke frem i dette miniatyrlandskapet. Dette som en gang var mitt landskap, min verden, så stor at ingenting kunne måles opp mot den. De veiene jeg før synes var enorme, fjellene som før var overveldende, ser jeg nå, med de samme øynene, som dukkehusaktige. Den en gang frodige fjell-landsbyen som kunne forsyne et helt folk. Nå; en uttørket elv, alt er som forvokst men likevel ingenting er som fullkomment. Som om ting vokser ujevnt, i utakt.

Det er som om det er forlatt.

En dag skal de alle dø og legges i jorda uten meg tilstede. Igjen og igjen skal de forsvinne med jorden utenfor mine minner. Og hjernen min kommer til å spille meg et puss som en årvåken overlevelse, og jeg vil lure på om den reelle hendelsen for alltid vil være tilslørt. Smilene fra de få gjenværende i slekta.

Var de meg som var årsak til disse smilende ansiktene, eller var det naturen jeg var i forgrunnen av? Jeg må se nøye, for siste gang. Jeg må undersøke. Er det noe av meg der? Det må være noe av meg der. Som kan bringes tilbake. Bli med videre som en lindrende edruelighet.