Rosa Molina Manglende biter

MOUSSA
Jeg liker språk. Jeg prøver å gjøre riktig når jeg snakker og skriver på hvilket som helst språk. Jeg liker å være presis. Norsk er mitt femte språk etter diola, wolof, fransk og engelsk.

En fisker fisker fisker. Det var en av de første setningene jeg lærte på norsk. Det var litt overraskende for meg. Hvorfor hadde et menneske, et dyr og en handling det samme navnet? «Dette språket har kanskje ikke mange ord, men de bruker dem tydeligvis mye» var min første tanke.

Vet dere forresten hva Moussa betyr? Kan dere gjette? Ja, det er den arabiske versjonen av Moses, profeten. En annen ting jeg oppdaget da jeg begynte å studere, var at navnet mitt høres ut som ordet «musa» på norsk, noe som er veldig morsomt fordi Moussa høres ut som ordet «katt» i wolof: muus.

For en metafor for livet! Noen ganger er du katta og noen ganger er du musa. Det avhenger av situasjonen. Noen ganger er du heldig, og du får det du vil uten å prøve for hardt. Noen ganger må du starte fra bunnen av. Det er ikke lett. Men ingenting er for alltid. Verken de dårlige eller de gode tidene. Livet er i konstant bevegelse. Så prøv å leve med det du har i hvert øyeblikk. Hvis du er glad, kan du nyte det. Hvis du ikke har det bra, ikke bekymre deg for mye. Situasjonen vil snart endre seg.

Og noen ganger vil livet overraske deg ved å gi deg et annet perspektiv. Du trenger ikke å velge. Du trenger ikke å være verken katt eller mus. Du kan være noe annet.

Det fant jeg ut den dagen jeg prøvde å forklare vennen min, Petter, at banan er et wolof-ord. Han kunne ikke tro det. Så vi slo opp på Wikipedia sammen, og da vi leste definisjonen begynte jeg å le som en gal. Han forstod ikke hvorfor. Ja, banan er et wolof-ord. Men vet dere hva det vitenskapelige navnet på bananplanten er på latin? Musa. Så noen ganger i livet kan du også være en banan. Jeg vet ikke hva det egentlig betyr. Kanskje at du kommer til å oppleve noe søtt? Jeg håper det betyr noe sånt.

Jeg tror ikke man trenger å kjempe mot deg selv eller andre. Det er ikke nødvendig å være ubesudlet, uendret, stødig som et fjell. Du kan omfavne alt du har sett og lært. Hjertene våre er store nok. Du kan elske trærne i Nordmarka og Casamances strender, julenissen og diola-dansemasker. Det er ikke noe problem å si at både yassa og brunost smaker godt.

Jeg prøver å bygge min egen identitet her. Jeg vet at folk alltid stiller spørsmål om meg. På grunn avutseendet mitt forventer folk en forklaring på hvordan jeg kom hit. De konkluderer raskt at mine forfedre ikke er vikinger, og de trenger å vite hvor jeg kommer fra. Hvis jeg får barn i dette landet, skulle jeg ønske at folk ikke stilte dem alle disse spørsmålene. Men det vil de nok.

Jeg har møtt hyggelige mennesker her. Den første, Lene, damen fra det offentlige kontoret og etterpå naboen min, Petter. De er gode mennesker. Jeg håper livet alltid smiler til dem.

Å møte disse menneskene har gjort at jeg føler meg en tilhørighet på en eller annen måte. Jeg har startet på en sti som jeg for øyeblikket ikke vet hvor ender. Det viktige er at jeg går.

Jeg vil gjerne møte flere mennesker, venner, en kjæreste. Jeg ønske å bli elsket med alle motsetningene jeg har i meg. Å skylde på det europeiske folket for å utarme landet mitt, men samtidig å ønske til å bli europeisk statsborger. Jeg vil bli elsket selv om jeg ikke fullt ut kan uttrykke hvem jeg er, for den jeg er er fortsatt et pågående arbeid.