Rudolf Terland Bjørnerem Vi skal storme himmelen

SCENE 17

LOUISE MICHEL

Problemet vårt var at folk på bygda trodde på historiene som ble spredt fra Versailles. Noen av våre mest dedikerte medlemmer dro ut for å forklare hvordan ting hang sammen. Blant dem som dro var kvinner, gode kamerater av meg. De jobbet så hardt de kunne. Hvis bøndene bare hadde skjønt situasjonen så hadde de slått seg sammen med oss, men de hørte på løgnene til sentralregjeringen. Vi forsøkte å sende luftballonger fulle av flygeblader som vi kastet ned. Noen av dem nådde fram, men det var ikke nok. Likevel ble ikke alle lurt av løgnene. Lyon, Marseille, Narbonne, de hadde alle sine egne Kommuner, og som i Paris så druknet de i sitt eget blod. Fargene på flaggene våre minner oss om disse forbrytelsene, og på kameratene våre, som ga sine liv.

Jeg kjenner følelsen av en mild vårnatt. Det er mai 1871 og jeg ser en gjenspeiling av røde flammer. Det er Paris som brenner. Ilden er er et morgengry, og jeg kan fortsatt se den for meg.

Jeg tror det må ha vært natten til 22. eller 23. mai 1871. Vi var på Monmartrekirkegården. Vi forsøkte å forsvare den, men vi var for få. Vi lagde skyteskår i murene så godt som vi fikk til. Prosjektiler føyk gjennom lufta og markerte tida som en klokke. Det var storslagent i den klare natta. Marmorstatuene så levende ut i mørket.

Jeg likte å gå alene og lytte til prosjektilene. På tross av advarslene fra kameratene mine gikk jeg flere turer. Prosjektilene kom alltid for tidlig eller for seint for å treffe meg. En slo ned over noen trær og dekket meg med blomstrende grener. Jeg delte blomstene mellom gravene.

Nasjonalgardens øverstekommanderende, polakken Dombrowski, gikk forbi meg.

DOMBROWSKI

Det er over

- sa han. «Nei nei» sa jeg, og han ga meg hendene sine. Men han hadde rett. Tre hundre tusen hadde valgt Kommunen. Femten tusen kjempet under den blodige uka. Vi talte rundt trettifem tusen henrettelser, men hvor mange var det vi ikke kjente til? Fra tid til annen gir jorda fra seg likene. Hvis vi er uforsonlige i den kommende kampen, hvem har skylda?

Den gamle verden merker seg de reaksjonære som dør når folket gjør opprør. Men den teller ikke tapene på vår side. Den er ikke i stand til det, for de som faller er som kornstrå under ljåen, som gress som klippes i sommersola.

Kommunen var omringet på alle kanter, og hadde bare død i vente. Det eneste den kunne gjøre var å være modig. Og ved å dø åpnet den døra til framtida på vidt gap.