Om papirfrosker og seismikk

I nesten åtti år har prisen PremiaoRiccione vært en slipestein innen italiensk dramatikk. Prisen ble etablert i 1947 og er den eldste prisen for dramatikere i Italia. Graziano
Graziani er journalist, forfatter og programleder i nasjonal radio og har vært dypt involvert i prisen de siste 15 årene.

Som kurator for vår kveld med italienske lesninger denne uka, og som jurymedlem i Premio Riccione, har Graziano vært med på å plukke frem de to stykkene vi skal få se denne onsdagen.

Graziani fortellker at det italienske teaterlandskapet i dag gjennomgår en betydelig transformasjon, og beskriver prisen i utvikling i tandem med dette. Vi tok anledningen til å snakke om dens historie, utfordringene italienske dramatikere står overfor, og hva fremtiden bringer.

– Den første utgaven av Riccione var åpen for alle typer litteratur, og Italo Calvino var faktisk en av vinnerne. Men det tok ikke lang tid før prisen ble etablert som forbeholdt dramatikken. Siden den gang har den utviklet seg for å favne over mangfoldet i scenekunsten, forteller Graziani.

I dag består prisen av fire kategorier, inkludert en hovedpris for beste skuespill, en pris for dramatikere under 30 år, en pris for dramaturgisk innovasjon og en pris for de som eksperimenterer i skjæringspunktet mellom litteratur og teater. Den deles kun ut annethvert år, som gjør den til en enda mer ettertraktet premie.

– Vi har også gjort mye for å knytte Europa, og verden for øvrig, til ny italiensk dramatikk. Dette har ført til utvekslinger i Paris, Madrid, Santiago de Chile og New York, samt dette samarbeidet med Norge, har blitt gjennomført siden 2023 i samarbeid det italienske utenriksdepartementet.

– Denne mangfoldige tilnærmingen er veldig interessant. Utenriks-prosjektet har så langt sendt seks unge italienske dramatikere på en slags residens ut i verden. Det er viktig for å utvikle nye perspektiver og metoder å skrive på for våre dramatikere, forklarer Graziani.

For Graziano Graziani er denne internasjonale erfaringen viktig på grunn av en dominerende trend i italiensk teater: det regissørstyrte teateret er et rådende paradigme.

– I England er kongen dramatikeren. I Italia er det regissøren, sier han kontant.

– Dette skaper en vanskelig økonomisk virkelighet for forfattere. Selv om Premio Riccione tilbyr avgjørende økonomisk støtte (€5000 for hovedprisen, €3000 for unge dramatikere under 30) og et produksjonstilskudd på opptil €15 000 – er det sjelden nok.

– Bevilgningene som for øvrig er tilgjengelige i det italienske kulturlivet er som regel tilgjengeliggjort for regissører, ikke for dramatikere. Du må samarbeide med noen, eller en regissør som forbarmer seg over deg for å produsere stykket ditt, sier han og understreker at han setter det litt på spissen.

– Denne ubalansen har historisk sett tvunget dramatikere til å bli sine egne regissører, sier Graziani.

– Om du ville skrive et nytt teaterstykke på 90-tallet og hadde som mål å få sette det opp, måtte du i grunn gjøre hele oppsetningen selv. Selv om ordninger som Premio Riccione har bidratt til å fostre en ny generasjon forfattere, gjenstår det strukturelle problemet.

Så hvor står italiensk teater i 2026? Graziani beskriver nåtiden som et «forvirrende øyeblikk». Kulturlivet er preget av sentralisering. Etter en blomstringsperiode på 90- og 2000-tallet som støttet frie teaterkompanier og festivaler, har nylige politiske og økonomiske endringer ført til en konsolidering av ressursene i retning etablerte institusjoner.

– Det frie feltet lider, i grunn, og lidelsene begynte for rundt ti år siden, sier han.

– Mange kompanier har blitt tvunget til å slå seg sammen bare for å overleve de byråkratiske og økonomiske byrdene. Derfor er jeg ikke optimistisk. Men teater er en lekegrind for fantasien, så jeg antar at noe kommer til å skje i løpet av de neste årene.

Til tross for de økonomiske utfordringene, er Graziani entusiastisk over de nye stemmene prisen fronter. I år har han plukket frem to verk som viser frem moderne italiensk dramatikk, og som skal utgjøre lesningen på Dramatikkens hus på onsdag.

Det første er Favola Sismica (Seismisk Eventyr) av Matteo Caniglia, en godt etablert dramatiker. Teksten hans var finalist til hovedprisen i Riccione 2025.

– Caniglia har laget denne merkelige fortellingen om et sted i Finland, kanskje Skandinavia, ved grensen til Russland, satt i et kryptisk forskningsmiljø, beskriver Graziani.

Favola Sismica er et mørkt, dystopisk eventyr som blander nyere politisk historie med geologisk eksperimentering. Graziani bemerker en voksende trend i Italia med å bruke science fiction og ikke-menneskelige perspektiver for å omtale temaer som klimaendringer og politisk uro.

– Det er en dyptgående historie, og historien fungerer. Vi vil vite hvordan det vil høres ut for et norsk publikum, som har en lang historie i å dele grense med Russland, fortelle Graziani.

Den andre teksten vi skal få høre er Babă Cloanța, et stykke skrevet for barn/unge av Benedetta Pigoni. I 2023 vant hun Riccione-prisen prisen for unge dramatikere (Vittorio Tondelli-prisen, som den heter) med en rå historie om seksuelle overgrep og hukommelse. Dette nye verket, Babă Cloanța, vant i 2025 den nyetablerte kategorien i Riccione innen dramatikk skrevet for barn og unge.

– Babă Cloanța representerer et dristig skifte for forfatteren, forklarer Graziani

– Den forteller historien om en ung gutt som forlater Romania for å nå moren sin i Vest-Europa, og som møter en heks fra folkloristisk tradisjon.

– Det er en veldig smart måte å snakke om politikk på!, sier Graziani, med henvisning til den virkelige dynamikken i familier som er delt mellom Øst- og Vest-Europa.

– Pigoni finner en måte å fortelle om noe som er virkelig, men på en veldig magisk måte, uten å unngå den mørke delen. Alt er ikke bra. Det er en tekst med mye dybde, og det er derfor vi i juryen valgte den som vinner, sier Graziani.

For Graziani er en del av endelige målet med Premio Riccione ikke bare å hedre en tekst eller en dramatiker, men å fremme et bredere perspektiv for scenekunsten. Gjennom oversettelse, residenser og internasjonal utveksling håper han å bygge broer mellom språk og forestillingsverdener.

– Vi tror den tradisjonelle prisen er viktig, sier han,

– Men nå mer enn noen gang før tror jeg vi trenger mer mangfold i scenekunsten, mer samarbeid med andre språk, mer utforskning av nye verdener våre forestillinger kan spilles ut i, avslutter Graziani Graziani.

Velkommen til lesning på Dramatikkens hus den 25. mars klokken 18:00. Lesningen vil bli på engelsk.