På bærtur - og opptur

Loga ášši sámegillii dáppe.

– Det er et ekstremt godt bærår - en ordentlig sommer. Kvaliteten på multene vi plukker overgår langt det vi har sett de siste to årene. Men jeg ser også klimaendringene, for vi har hatt to somre bak oss som har vært for varme. På 70 grader nord skal det ikke være over 20 grader hver dag i 8 uker. Derfor har denne sommeren vært bedre, med mer regn og blæst, forteller Siri Broch Johansen/Juho-Sire.

Det har derimot ikke bare vært ferie for Siri hjemme i Tana – hun har brukt noe av tiden på å skrive ny tekst, og har begynt å jobbe med et nytt prosjekt.

– Elva vår endrer seg og ligner ikke lenger på den elva jeg har vokst opp med. Vi har en veritabel laksekrig som foregår her nå. Verdens største laksestengsel var utplassert i Tanaelva, 400 meter bredt. Over 20 folk har stått der og slakta flere titusen russelaks og sluppet atlanterhavslaks oppover i elva mot gyteplassene. Det er så mange lag av fortellinger om maktbruk over mange hundre år som kommer ut i denne fella. Det er kjempeinteressant.

– Dette blir det neste stykket mitt. Jeg skal ha det første verkstedet med dette materialet i desember. Det handler også om ressursforvaltning i den globale oppvarmingens tid. Stykket jeg holder på å skrive ferdig nå, Sarritmátki/Blåbærtur, handler mer eksplisitt om landgrabbing og eksploatering. Første uka i september var det verksted i Tana, og her fokuserte vi på å prøve teksten i det landskapet den er skrevet utfra.

Rett over nyttår, i midten av januar, kommer en ny milepæl. Siri kan i tillegg til å være forfatter og dramatiker nå kalle seg librettist. Hun står bak teksten på verdens første helaftens samiskspråklige opera.

– Operaen heter Ovllá opera - det betyr ganske enkelt “Ovlá sin opera”. Den blir satt opp i Oulo, som er europeisk kulturhovedstad 2026. Jeg har nettopp vært der, det var kjempeinteressant og veldig lovende. Jeg står fremdeles i en prosess der, selv om jeg har skrevet ferdig teksten og musikken er komponert, så er vi ikke helt i mål med hva som skal vises fram på scenen. Det føles veldig bra å ha en urpremiere utenfor Norge, og det er første gang for meg. Billettene ligger ute for salg nå.

Ikke frykt om du ikke forstår verken finsk eller nordsamisk, for operaen blir fullteksta også på engelsk!

Omtrent når operaen er ferdigspilt, legger stykket Sálva - Håndtak ut på turne. Det skal spilles i Hålogaland teater sitt turnéområde, og er et produksjonssamarbeid mellom flere.

– Det er mye som skjer nå og det føles flott. Jeg er veldig glad for alt det som skjer - og rørt, ja, forteller dramatikeren.

– Etter jeg fikk Ibsenprisen har jeg fått flere sånne type oppdrag hvor jeg får være med på scener og snakke. Jeg føler jeg er på toppen av karrieren, eller på vei mot toppen av den.

– Nå når jeg har arbeidsstipend og er husdramatiker er det mer rom for ettertanke. Istedenfor å springe etter penger kan man hvile litt i den karrieren man er midt inne i, og prøve å lære mest mulig, se hva som fungerer og ikke. Bruke tid på å være inne i teateret sine prosesser og lære mer om hvordan institusjonene fungerer, sier hun.

– Ibsenprisen er et skifte i hvordan jeg tenker om meg sjøl som dramatiker. Jeg føler meg tryggere på at jeg kan noe, at jeg har noe å komme med. Jeg har hatt litt imposter syndrome, men nå kjenner jeg at det er borte. Jeg føler også at jeg har blitt litt rundere i kantene, litt bedre på å samarbeide med ulike grupperinger, for det er jo også en prosess. Ikke bare det her med å la teksten metamorfosere, men å være i de samtalene, være i de rommene. Å levere et forslag på bordet og vite at alle andre i dette møtet også vil ha sine bidrag, og stole på at alle ønsker det beste, alle prøver å løfte i flokk. Ofte handler det om – både for institusjonen og meg sjøl – å finne ut hvordan institusjonen kan romme en samisk tekst, sørge for at den samiske stemmen i skapelsesprosessen er så robust at den ikke blir borte i institusjonskverna.

Jeg har blitt et kontraktskrivingspetimeter! Det bidrar til bedre prosesser. Oulun teatteri har akkurat laget en etisk veileder for samarbeid, som er basert på International Sámi Film Institute sin etiske guide. Når jeg vet at en slik etisk guide ligger inne som en forutsetning, er det mye lettere å jobbe, og da blir jeg rundere i kantene.

– Når man er i starten på karrieren tenker man ofte at “denne sjansen er den eneste”. Men nå er jeg på et sted hvor jeg stoler på at det kommer flere sjanser, og sjansene finner meg.Da er blir man mer avslappa, tar prosessene mer som de kommer, for man vet at det er ikke verdens ende, dette prosjektet er ikke slutten på ditt liv som dramatiker. Jeg har skjønt at jeg sannsynligvis skal drive med dette resten av livet. Og det gjør meg rørt. Dette er min tredje karriere, det er veldig stort å omsider ha funnet ut hva jeg skal gjøre i livet som best utnytter mine sterke sider og ikke konfronterer alle de svake sidene hver dag.

For anledningen har vi også spurt våre husdramatikere om hva slags kulturinntrykk de har fått med seg i sommer, og hva de gleder seg til å oppleve fremover.

– Jeg holder på å lese ei bok som heter Dra ikke til havet av Elin Anna Labba. Det er hennes første roman, hun har skrevet en prisbelønt sakprosabok før. Romanen er fra reindriftssamemiljø i Jokkmokktraktene. Den boka er jævlig trist, men samtidig fantastisk vakker. Boka behandler i romans form det samme som Labbas debutbok Herrene sendte oss hit: om tvangsflyttingen av samene.

– På grunn av at Norge stengte grensa for reindriftssamene på svensk side for rundt hundre år siden, bestemte svenske myndigheter å tvangsflytte mange slekter sørover. Og på 50-tallet og i mange tiår som fulgte, foregikk det oppdemming på oppdemming i reindriftsområdene - som altså til dels var bebodd av slekter som allerede var tvangsflytta. Labbas tekst får meg til å føle at det er jeg som gjennomlever dette, og jeg blir helt utslitt av det. Begge Labbas bøker er bøker som alle burde lese! sier Siri.

I tillegg trekker hun fram hvor fint det har vært å delta på gjensidig bokbad med den samiske dramatikerkollegaen Kathrine Nedrejord på Kunesdagan. For framtida nå er det to store ting hun gleder seg mest til.

– Vi skal jo til Bokmässan i Göteborg hvor årets tema er dramatikk. Jeg var der i fjor da temaet var Sápmi, og gleder meg til å komme tilbake. Der skal vi vise et utdrag av Per Hansen - en trofast mann/oskkáldas almmái. Utdraget skal vises kun med skuespillerne, uten kulisser og uten musiker, med fullt fokus på tekst. Stykket er nå ferdigspilt på Riksteatret, men kanskje noen andre vil sette det opp seinere, kanskje på andre språk, i andre land? Det er lov å håpe.

– Sarakka Gaup debuterer som dramatiker med Sami Bucketlistusom har premiere samtidig som Bokmässan åpner, men jeg skal få sett den når den kommer til Tana. Jeg har vært på noen lesninger av den teksten, og det blir veldig spennende å se hvilke valg de har gjort!. Sara Margrethe Oskal er regissør, hun har gjort gode ting før.

– Sarakka har nettopp starta på master på KHIO, akkurat ti år etter meg. Hun er 25 år yngre enn meg og 10 år etter meg i utdanninga, som sier noe om at jeg har brukt 15 år på å komme meg på plass. Det viser at denne nye generasjonen har litt kortere vei å gå, og det er bra, men det betyr jo ikke at veien ikke er kronglete. Hvis livet hadde vært en rett strek, hvor kjedelig hadde ikke det vært?