Rosa Molina Å fortsette å gå

IRIS

Jeg er mirakuløst i live. Fra den kvelden husker jeg bare en bil som dukket opp fra ingensteds rundt hjørnet.

Noen timer senere våkner jeg med et brukket ben og tre brukne bein i hånden. Disse tre. Det er ikke for å skryte, men jeg tror at jeg etter rehabilitering er raskere når jeg spiller dataspill. Eller det er det søstera mi sier i hvert fall.

Men den viktigste skaden på kroppen min var at høyre lunge ble punktert av et ribbein. Alt er fikset nå, men jeg får ikke puste så godt som jeg burde. Det betyr at jeg måtte si «ha det bra» til fotballen.

Legene sa at jeg var veldig heldig og kunne ha dødd hvis ambulansen hadde kommet 5 minutter senere.

Så takk til personen som ringte etter hjelp. Hadde det ikke vært for denne personens omsorg, hadde jeg ikke vært her i dag.

Det som skjedde med meg den kvelden var som da jeg var barn og gikk meg vill i skogen. Jeg gråt av redsel og i det fjerne så jeg plutselig lommelykten til storesøstera mi og visste at alt var i orden.

I juli 2020 tente noen et lys et sted for at jeg skulle finne veien hjem igjen, et lys for at jeg skulle fortsette å gå.

Og siden da tror jeg at jeg har fått mest mulig ut av tiden min.