Aina Villanger Berg og Høegs fotoatelier

AKT 1. I Finland, Maries studio, 1893.

SCENE 1. PUBLIKUM ANKOMMER

Publikum kommer inn i salen. Lyset beveger seg sakte over scenografien. Finsk stemning.

På scenen en miniatyr av atelieret på hjul, med stor studiolampe bak. Det henger hvite bomullslaken over baklerret.

Til Høyre : to finstoler med Bodnar-dukke på en av dem. Spillbord med negativesker under teppe og krakk oppå. Reisefotostativ står rigget klar.

Til venstre : Det store kameraet tildekket av sort duk.

Bak venstre lerret : Kostymestativ og en rekke dukker. På podiet står flygelet og rekvisitter.

SCENE 2. MARIE OG BOLETTE I ATELIERET - PRESENTASJON

Marie inn med ytterklær og dukke, plasserer den i miniatelieret. Åpner kodak kasse og ser gjennom fotografier. Bolette inn, hjelper med å henge opp foto.

MARIE: Velkommen inn i min lille verden! Jeg, Marie Karoline Ludvikke Høegh, født i Langesund 15. April 1866. Far, Hans Jacob Høegh. Mor, Bolette Jensine. Og hvem er så du?

BOLETTE: Og mitt navn er Bolette Berg. Bolette Cathinka Theresia Berg.

Født på Hadeland i 1872.

MARIE: Bolette, som min mor. Og hva mer er du? Frøken, frue, mor, søster, kvinne? Eller mann kanskje? Anstendig eller nysgjerrig?

BOLETTE: Verken eller, tror jeg, eller både og kanskje?

MARIE: Hvordan skal vi finne ut av det da?

Hvem du egentlig er?

Hvem vil du være?

SCENE 4. FOTOKURS.

Marie holder foredrag om fotoapparatet, henvender seg til damene og publikum.

MARIE: Velkommen kjære kvinner. Vel møtt til det vi kaller “Praktisk og metafysisk fotografikurs for kvinner med visjoner”. Dette skal ikke bare handle om å lære seg håndverket til en fotograf, men om fotografiapparatets vesen. Som dere vel vet, med fotoapparatet kan vi ta bilde av det vi kan se, men – og dette er det magiske som nå er i ferd med å foldes ut i vår fantastiske fremskrittstid – med fotoapparatet kan vi også ta bilder av det vi ikke kan se. Dette skal vi komme tilbake til senere, men først skal dere få hilse på Akseli, min skolerte assistent, som skal fortelle om fotoapparatets vesen.

Fotoassistenten Akseli frem.

AKSELI: Har dere brukt et slikt apparat før? Se denne stolte statuen. Et vesen i seg selv. Og hva er det, hvem er det? En maskin, en automat? Her er fotoapparatets øye, objektivet. En linse slipt for å gi et så rent lys, et så skarpt bilde som mulig. Og se inn her, her inne, bak lukkeren, befinner sjelen seg. Inni denne boksen, det er her alt sammen skjer. Her er rammene hvor bildene skapes, på en plate med sølvnitrat. Rundt oss her i rommet, fins lys. Og det er i lyset magien fins. Når lyset kommer inn i linsen, gjennom det lille hullet, suges motivet først opp med lyset, det slukes av den sorte boksen, og sprutes utover sølvplaten, og hokus pokus, så er det vi ser utenfor boksen, fanget, klistret fast på platen, bare speilvendt og opp-ned. Voila, øyeblikket er foreviget!