Ida Fugli Adrasteia

Rikke rapper mobilen til Hedda, spiller av. Heddas stemme fra mobil: «Hvilket kunstprosjekt»

Caro:

Har du hatt mobilen på opptak i hele kveld? Hva faen Hedda? Har du tatt opp alt vi har snakka om? Er du helt føkka?

Caro tar Heddas telefon og kaster den ut av den åpne verandadøra. Hedda løper etter, stopper ved kanten.

Hedda:

Faen ta deg, Caro! FAEN! HVORFOR MÅ DU ØDELEGGE ALT?!

Caro:

Hva skulle du brukt opptaket til? Lage en teaterforestilling om fem førtiåringer på «Gorumet-kveld»? Ingen hadde giddi å sett det uansett.

Hedda:

PROSJEKTET VAR EN AUTOETNOGRAFISK UTFORSKNING AV PATRIARKALSKE SAMFUNNSSTRUKTURER I MØTET MELLOM ULIKE POSTFEMINISTISKE FENOMENER I ET PRAKSISLEDET PERFORMATIVT FORSKNINGSPARADIGME!

Caro:

(Ler.) Hva faen betyr det?

Hedda:

(gråter.)

Jeg veit ikke...faen...akademia har gjort meg til en kreativ krøpling. Jeg ville bare lage et prosjekt, om oss, for oss, jeg trenger å forstå litt om hva i helvete som skjedde...hva det har gjort med oss...jeg ville bare...

Caro:

Jeg kjenner deg Hedda. Ikke lat som du skulle gjøre det prosjektet for noen andre enn deg selv. Du går over lik for å bygge karriere.

Hedda:

Alle kunstnere bruker sitt eget liv. Litt må man ofre!

Alex:

Du er villig til å ofre venner?

Rikke:

Guri Malla, det er forjævlig!

Yngvild:

Kjære dere, kvinner, venninner, søstre...vi har jo alle..på en eller annen måte...kanskje sveket noen...

Rikke:

Noen mer enn andre.

Yngvild:

Det viktigste er at vi er her nå, sammen. Kom igjen da! Det er oss! De diggeste damene i bygda! Vi kom oss ut! Vi tjener bedre, ser bedre ut, har mer vellykkede liv enn alle de andre taperne som blei igjen! Eller, (ser på Rikke) jeg mener..vi har levd spennende liv! Vi har levd, vil lever for satan! Nå tar vi en skål, kan vi det? Og sverger på at vi aldri, aldri snakker om dette igjen?

Caro:

Hvor er knivene vi kutta salaten med?