Rolf Kristian Larsen Galaxyland

REBEL ONE
millenial pause. hallo? ingen svarer på mitt hallo. hallo. slik har jeg sittet lenge. i mørket. stille. sagt et sporadisk hallo. håpet på svar. i'm so lonesome i could die. i just died in your arms tonight. hello? is it me your looking for. om bare jeg var ved et fjell. så skulle jeg ropt av lungers kraft mot det fjellet: HALLO!!! og så skulle jeg badet i ekkoet. smørt meg inn med egen stemme fra bergets gjenklang. balsamert sjelen min med min egen trofaste stemme som i en hastighet på trehundreogførtifem meter i sekundet, eller whatevs, spurtet ut fra kjeften min og smadret inn to the mountains og som en boomerang kom det tilbake. where is the love? love lift us up where we belong.
i stedet sitter jeg i en bunkers. in the pitch black blackblack.
de er her. jeg vet de er her. de andre. de hører meg. men svarer ikke. igjen sier jeg; "hallo", men fortsatt bare øredøvende stillhet inni ørene mine. de TØR ikke svare. i frykt for å stikke seg ut. men kanskje hvis jeg kunne fått dem alle til å svare i kor? som en flokk. everybody say hello! now! -neivel. kanskje jeg er helt alone in the universe da. jeg reiser meg. strekker muskler som ikke har vært strukket på hundre år. føler meg frem til døren. den tunge bunkersdøren som ble stengt shut so many years ago. skal jeg åpne den? kanskje er de andre døde? av oksygenic mangel. jeg MÅ åpne. denne døren. jeg vil slippe lyset inn. og jeg vil selv ut. free my mind. spread my legs and fly.
jeg heter Rebel One. og nå tar jeg håndtaket til døra som fører ut i verden.

EXPI-F-ROSAMON (hvisker)
don't! it's dangerous.