Nicole Ingemann Hyperkvinne

KVINNEN

Jeg skal finne min plass.

Beat.

KVINNEN

Jeg skjønner ikke.

Der sånn.

Det er hinnen. Den er der nå, se. Den er utenfor meg. Er det slik den ser ut.

Et slags filter.

Den er så tynn. Delikat. Den tynneste hinnen noensinne. Den er så innmari vakker på en eller annen måte.

Og jeg er her, og…

Jeg ser verden på andre siden, livet der ute, bittelitt uskarpt, farger og bevegelse. Og jeg er adskilt, separat. Hinnen er vakker, en øyenstikkervinge.

Regnbue-filter glitrer i de små hullene.

Den er så tynn, så skjør at det hadde vært så lett å bryte seg gjennom. Kjempe lett. Et “tap” med fingeren og den brister, den smuldrer, Jeg vet det er sant. Trenger bare strekke ut armen, hånda, et “tap”…

Men armene mine, de er så tunge, jeg får ikke til å løfte armene mine.

Hun blir redd.

KVINNEN

Ikke prøv deg Rupaul! Om jeg ikke får det til, da gjør i alle fall ikke du det! Du er på TV!

Det er jeg som er her.

Meg.

Kvinnen.

Det er meg det.

Pause.

KVINNEN

Tiden passerer, og menneskene utenfor lever livet. Livet skjer, og jeg står stille.

Jeg bare eldes.

Å bli eldre betyr ikke nødvendigvis endring. Det kan bety det, du kan bli mer enn du var, eller du kan forfalle. Å forfalle telles ikke som endring, fordi det er ikke en ekte endring; du blir ikke mer, eller annerledes, du blir bare mindre enn du var. Du er fortsatt deg, bare mindre. Devolusjon.

Hva er det som skjer? Hvorfor sitter jeg fast her? Kom igjen underbevissthet, hva er det du prøver å fortelle meg? Jeg lytter.