Trine Vollan SLEKT SKAL FØLGE

TORUNN:

Bestemor står midt i veien, i enden av alléen. Hun er ikke bestemor ennå, knapt mor. Hun er nesten framme, bare noen skritt igjen. Der er huset, fjøset, stabburet, låvebroa til høyre. Hun ser og ser. På huset med verandaen, veranda i to etasjer. Nederst er den åpen, to trappetrinn ned til bakken. Verandadøra har vinduer i farget glass, de lyser mot henne.

Olaf (trekker mora i arma):

Kom mor, kom!

TORUNN:

Vent litt, sier bestemor.

Mor:

Vent.

TORUNN:

Hun har lyst til å stå sånn, en liten stund. Bare se. Her skal hun bo. På denne gården, i det gulmalte huset. Med det røde fjøset til høyre, låvebroa.

Her, tenker hun, hun sier det:

Mor:

Her. Her skal vi bo.

I huset

Du og jeg og far, og den lille i magen

Det er nå det begynner

Olaf:

Ja.

(han ser opp på henne og smiler, trekker henne i arma)

Kom da!

Mor:

Vent.

TORUNN:

Guttungen står litt, så gir han opp, løper inn i tunet for å se etter faren.

Bestemor ser på bjørka ved låven, grenene henger tunge og gule, noen blader har falt ned, gule flekker i det grønne gresset. Bestemor er glad. Her skal jeg gå, tenker hun, fram og tilbake over tunet, inn i eldhuset, hønsehuset. Hun ser stabburet også, nesten skjult bak huset. Endelig, tenker hun. Nå starter det.

Mor:

Her skal jeg gå, fram og tilbake. Mellom huset og stabburet. Fjøset og eldhuset. Fram og tilbake med mat. Jeg skal bake, sylte, slakte. Tunet skal kry av folk. Dyr

og høner. Krøtter, gris og hest - og unger. For det kommer flere, sånn er det. Unger kommer. Og så skal han ta over, vesle gutten, en gang skal gården bli hans.

TORUNN:

Hun smiler når hun tenker på det, den lille skapningen, Olaf skal bli voksen, han skal bli stor og ta over gården. Hun ser på ham og vet ingenting om alt som skal komme, mellom nå og da. Dager, uker, morgener, kvelder, ekteskap og unger. Barn og voksne som går sine veger, som lever og dør. Lyse dager og dager i avmakt.

Mor:

Gå i fjøset på morgenen, ettermiddagen. Slåttonn, våronn og skuronn. Jul og St.Hans. Vannet der nede, jeg ser det mellom trærne når jeg snur meg. Der skal vi ro, bade, gå på skøyter om vinteren. Og så skal jeg plante et tre. Et tuntre mellom huset, fjøset og stabburet. Vi er som bladene på et tre, Olaf, når museørene skyter seg ut og fram på greina. Akkurat nå, i dette spranget, Olaf. Du og jeg og far og den lille i magen.

Olaf:

Du vet ingenting du mor. Om alt som kommer.

Mor:

Jeg vet ingenting. Jeg vil bare stå og holde deg i hånda, holde deg igjen. Vent litt, sier jeg, bare. Summe meg litt.

Olaf: Du vil vente

Mor: Jeg vil bare stå litt.

Se på gården, alt det nye

Vår egen gård.

Ingen røtter.

Plante tre, føde barn. Velge sitt liv.

Og jeg har vilje for to

Olaf: Du vil stå her litt

Mor:

Jeg vil stoppe litt

Før vi går inn

Olaf:

Før resten av livet starter

Mor:

(Snur seg og smiler til gutten):

Så klok du er. (Hun rusker ham i håret)