Eva Rosemarijn The Crowd

Å SE PÅ MENNESKER

Jeg prøver å ikke gjøre det, men jeg får det som regel ikke til. Det er som om jeg bare må. Må sjekke.

Spesielt på sommeren.

Gjerne når jeg har satt meg på brygga og spiser en is. Klar for å ta fram ei bok eller noe. Eller bare sitte helt i ro og få sola i ansiktet.

Spesielt når jeg har solbriller.

Du vet.. når solbrillene gir deg en følelse av at du blir usynlig.

At man kan gjøre hva man vil når man har solbriller på.

Jeg blir anonym. Helt uviktig. Bare en person i mengden som spiser is. Ingen som legger merke til meg. Jeg sitter bare her.

Men i all hemmelighet har jeg det travelt.

Jeg ser rundt meg. På alle som går forbi. Blikket mitt flakker fra person til person.

Jeg ser på kroppene deres. På tærne, nesa, brystet.

Det blir et slags spill.

Målet er å finne noen som ser helt lik ut som meg.

Øynene mine leter bak de mørke solbrillene.

Jeg ser etter noen som liksom har akkurat samme holdning i kroppen.

Lignende hudfarge. Størrelse på hoftene.

Så kanskje jeg får se hvordan jeg ser ut. Utenfra.

Jeg klarer ikke å slutte.

En gang så jeg noen som var nøyaktig like høy som meg.

En annen gang så jeg noen som hadde helt like ører.

Øynene mine flyr.

Fra skulder til skulder, hår til hår, føtter til føtter.

Hva som skjer når jeg først finner den personen der jeg tenker «ja, det er sånn jeg ser ut for andre»….?

Det aner jeg ikke.

VENNEN MIN ER PÅ DO

Hva er det man gjør med hendene sine egentlig?

Skal jeg ha dem i lommene?

Baklommene?

Hva med armene i kors? Hengende langs siden?

Eller en hånd i håret? Jeg vet ikke hvor de skal. Spesielt nå som jeg ikke har noen å prate med. Når jeg har noen å snakke med, så har det ikke noe å si hvor hendene mine er. Da gjør de det de vil, og det vil se bra ut. Men nå er jeg uten samtalepartner.

Jeg er ikke egentlig alene. Det ser bare sånn ut. Vennen min er på do, skjønner du. Han kommer nok snart tilbake. Da skal dere se hvor kul jeg ser ut. Da håper jeg dere glemmer det bildet dere har av meg nå. Nå som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med hendene mine eller vet hvor jeg skal se.

Den ensomme, stakkarslige, ukomfortable personen.

Det er ikke meg. Bare vennen min blir ferdig på do.

DE SOM SER PÅ VERDEN LEVE

Ser du den stolen der borte? Kanskje det til og med sitter noen i den.

Sånn stol pleide faren min å sitte i. Han satt alltid i stolen sin når jeg kom på besøk.

Han pleide si at jeg ikke hadde tid til å trekke pusten fordi jeg hadde det så travelt. At jeg bare løp fra det ene til det andre. Da pleide jeg bare å le. Jeg likte å ha mye å gjøre. Liker det ennå. Og da jeg dro derfra, sa han alltid: «Hvor brenner det nå?»

Da svarte jeg at det var jeg som brant. «Ja, du er som en evig ild, du,» svarte han da. Selv om stemmen hans var full av påtatt skuffelse, så sa øynene hans noe annet. Jeg tror han innerst inne likte at jeg var der ute i verden og skapte branner og kaos. For når alt kom til alt, så var det ingen som visste mer om verden enn ham. Min far levde hele sitt liv i stolen. Der satt han og så på at verden levde.