Mellom fiksjon og virkelighet med Julian Karenga

– Jeg opplever at det er et hull, det finnes ting vi ikke snakker om. Jeg har lyst til å fortelle de historiene, særlig om tingene vi kanskje ikke alltid vil høre om, men som trenger å høre om, trenger å vite om.

– Vi må være i stand til å ta inn den fulle skalaen av samfunnet som vi lever i - og det inkluderer også dets skyggesider, sier Julian.

Julian Karenga har nettopp vært innom Dramatikkens hus og holdt verksted med «Plutselig, Sola.», som skal ha en ny arbeidsvisning onsdag 5. juni i hallen.

Teksten forteller historien om tre ungdommer på villspor, sviktet av sine omgivelser, på leting etter mening. Karakterenes navn; Prinsen, Politikeren og Poeten, viser til hva de strekker seg etter.

– Hvis jeg skulle sagt hva dette handler om, så dreier det seg rundt svik, noe med rus og mental helse, og jeg er veldig interessert i hva man gjør i møte med en følelse av verdiløshet, hva som ligger under en krangel som egentlig ikke handler om noe. Den aggresjonen, liksom.

Siden sist vi snakka med Julian Karenga har dramatikeren vært igjennom mye. Han har skrevet og fremført tekst på Ibsen Scope og blitt nominert til den nasjonale Ibsenprisen for «Veien sitt ansikt».

– Siden sist har jeg latt teksten gå og kverne i bakhodet. Jeg tror det er et slags arbeid som foregår mens jeg har skrevet på andre ting, og kjent at «Plutselig, Sola.» har sittet i bakgrunnen og hvilt, men jeg har hele tiden visst at jeg skal tilbake til den.

– Det har kommet til flere referanser i teksten. Jeg skal jobbe med en ny dramaturg, og vi har snakket om hva slags fortelling dette egentlig er.

– Det blir en litt annerledes prosess nå, kanskje, der vi forsøker å ta det fra hverandre og se hva som er form, hva som fortelling, og hvor vi egentlig begynner hen, sier Julian.

I tillegg til ovennevnte meritter har Julian avsluttet sitt opphold som husdramatiker - og blitt gjenopptatt til neste kull, som husdramatiker for 2024-25.

– Jeg synes det er en spennende tid for å være involvert i Dramatikkens hus, for det er et sted hvor det koker litt. Det er et sted hvor det lages ting, hvor det tenkes, hvor det snakkes, hvor man møtes.

– Og så jeg synes det er veldig spennende den retningen nå, med Camara og det nye husdramatikerprogrammet. Det kan bli ordentlig, ordentlig bra. Det er bra folk, og det er lagt opp til at det kan holdes på med veldig fokusert arbeid. Dramatikkens hus er en hub, det er her det skjer, når folk spør seg selv hvem vi skal følge med på så kan de se hit, forteller han.

For Karenga blir de neste to årene en anledning til å fordype seg i metode og for å spisse sin stemme som dramatiker. Han er opprinnelig utdannet som skuespiller, og brøt igjennom som dramatiker med monologen «Snøbrun» for 4 år siden.

Siden den gang har han foredlet sitt eget formspråk, og funnet sin forte i balansegangen mellom teaterets fiksjon og virkeligheten det må forsøke å gjengi.

– Da jeg gikk på skuespillerskolen ble vi bedt om å lese avisen hver dag, og observere verden, vite hvilken verden vi alle lever i så vi kan snakke det samme språket.

– Hvis vi ikke gjør det, hva holder vi på med? Da er det ikke no vits da, da blir vi helt uten tilknytning til det vi holder på med ellers - ting blir uvirkelig.

– Det jeg skriver kommer fra et sted, fra ting jeg har sett, men tekstene har blitt til noe helt annet. Det kan ikke kalles selvbiografisk, men det er klart at det har grodd ut fra et sted, fra ting jeg synes er viktig å snakke om.

«Veien sitt ansikt», som høstet gode kritikker og en ibsenprisnominasjon, er nettopp en slik tekst. Her beveger karakterene seg mellom noe virkelig og sårt, ispedd eventyrtroper og en stadig usikkerhet på hva som er sannhet og fiksjon. Slik mener Julian å bryte igjennom og treffe en nerve.

– Jeg føler på en trang til å få til å røre ved noe, aller helst strekke meg til å ryste ved noe. Jeg har lyst til å forstyrre litt, sier han.

– I det ligger det noe i måten man prøver å gjøre det på - jeg prøver å være så nær realisme som mulig, samtidig som jeg innser at det finnes en mulighet til form, måten jeg henvender meg på, en mulighet til å komme nærmere den emosjonelle kjernen, noe som science fiction og fantasy gjør på en god måte.

– Realismen og scifi eller fantasy står veldig langt fra hverandre sett ovenfra, men å prøve å finne fram til de to ytterpunktene kan være veldig interessant, utdyper han.

For teaterinteresserte og besøkende til Dramatikkens hus, bør arbeidsvisningen av «Plutselig, Sola.» den 5. juni være en god anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av de mest spennende fremvoksende stemmene i norsk dramatikk - og om du fikk med deg forrige visning i november, er det en perfekt anledning til å se en levende tekst vokse videre.

– Under dette verkstedet har jeg med Khalid Mahamoud, Emil Rodrigo Jørgensen, og Sondre Larsen. Emnil og Sondre er nordlendinger, og Khalid har jeg jobbet med før. Jeg sitter med en følelse av at vi har noe spennende, at jeg har med dyktige folk, og jeg er spent på hvordan det blir å jobbe med dem og vise dem frem. Mari Moen er dramaturg og jeg og hun skal bytte på å ha regi/verkstedsledelse underveis.

For Julian Karenga er verkstedet denne våren en mellomstasjon før prosjektet begynner for alvor når han skal tre inn i rollen som husdramatiker igjen i september. Deretter gjelder det å sette seg et mål for de neste to årene.

– Jeg har flere mål. Jeg har lyst til å pushe arbeidet, det er et mål å få til å skrive noe som kan forstyrre litt, ryste litt. Ikke som en sjokkeffekt, men som noe virkningsfullt. Og så er det å skrive et verk som settes opp av noen andre - det håper jeg skjer om ikke så altfor lenge, avslutter han.