Rune F. Hjemås Manga

(Et butikklokale noen timer før stengetid: Outland, eller tilsvarende forhandler av spill, tegneserier, samleobjekter, etc. JEG, en ansatt i butikken, står på gulvet med ansiktet vendt mot publikum. I bakgrunnen sitter en gruppe UNGDOMMER og spiller et brettspill. Vi hører lyden av terninger som kastes, brikker som flyttes, små kommentarer dem imellom.)

JEG:

(mumlende)

Kawai. Hikikomori. Manga.

Jeg vet ikke, det er kanskje bare noe med ordene.

Hvordan de blir sagt.

(prøver med japansk uttale)

Kawai. Hikikomori …

(liten pause)

Eller skrifttegnene.

(snur seg og ser på UNGDOMMENE, så tilbake igjen)

Se på dem.

Nesten hver dag kommer de hit, tilbringer timer i butikken.

De leser, spiller spill, henger.

Vi har bord og stoler, vi har lagt til rette for det.

Det er bra for oss.

At de er her, altså.

(pause)

De ligner på figurene i serieheftene.

Det finnes et navn for det.

(pause)

Men det visste jeg ikke da jeg var i den alderen.

UNGDOM I BAKGRUNNEN:

Din tur!

...

Hæ? Igjen?

JEG:

Det har vært sånn så lenge jeg har jobbet her.

Som vil si et halvt år, snart.

Alltid de samme.

Eller i hvert fall stort sett.

Ikke at jeg følger så nøye med, altså.

Men noen kjenner jeg jo igjen etter hvert.

UNGDOM I BAKGRUNNEN:

Seriøst, Anna, du kan ikke gjøre sånn!

JEG:

(fortsetter)

Han, for eksempel.

(liten pause)

Mens andre legger du liksom ikke merke til.

(En av UNGDOMMENE reiser seg og kommer bort til JEG med noe i den ene hånden.)

UNGDOM:

Unnskyld. Jeg skal ha denne.

(JEG legger først ikke merke til ham, men snur seg så mot UNGDOMMEN, tar imot gjenstanden og skanner den med en imaginær prisleser.)

JEG:

Mm. Ja, den er bra, den. Vil du ha en pose?

UNGDOM:

Det går bra.